Nedlegging av kjernekraftverk, avvikling og demontering av et kjernekraftverk til et nivå der ytterligere tiltak for å beskytte omgivelsene mot radioaktivitet ikke er nødvendig. Dette innebærer opprydding av radioaktivt materiale og eventuelt rivning av anlegget. Etter at kraftverket er nedlagt skal det ikke lenger representere noen radiologisk fare, slik at konsesjonsinnehaveren ikke lenger er ansvarlig for kjernesikkerheten. Nedlegging av kjernekraft blir også omtalt som dekommisjonering.

Alle kraftverk har en begrenset levetid hvoretter fortsatt drift ikke lenger anses som økonomisk eller teknisk fordelaktig. De tidligste kjernekraftverkene ble konstruert med tanke på en levetid på 30 år. Likevel har mange av dagens kraftverk passert denne grensen. Det har nemlig vist seg at det kan være regningssvarende å oppgradere et eldre kraftverk framfor å nedlegge det, slik at levetiden nå kan gå opp mot 60 år. Nyere kraftverk konstrueres for en levetid på 40-60 år.

Så langt er cirka 100 kommersielle kjernekraftverk nedlagt i tillegg til en rekke forskningsreaktorer og prototyper. Nedlegging av kjernekraftverk er mer komplisert enn nedlegging av andre typer kraftverk. Det skyldes at deler av kraftverkets komponenter har blitt utsatt for sterk ioniserende stråling over lang tid og dermed selv blitt radioaktive. Det er med andre ord ikke nok å rive kraftverket, men man må i tillegg skjerme radioaktivt forurenset materiale fra omgivelsene i lang tid.

IAEA (The International Atomic Energy Agency) har spesifisert tre mulige måter for hvordan et kjernekraftverk kan nedlegges. 

  • Øyeblikkelig demontering av anlegget. Dette alternativet åpner for at utstyr fjernes relativt snart etter at kraftverket er stengt. Avhengig av utstyret kan demonteringen fullføres i løpet av noen få år, hvorved anleggsområdet kan stå til disposisjon for annen bruk.
  • Utsatt demontering. Med dette alternativet blir demonteringen skjøvet ut i tid for en lengre periode, vanligvis i størrelsesorden 40 til 60 år. Utstyr som har vært utsatt for radioaktiv kontaminasjon plasseres i et trygt lager. Det blir tatt videre hånd om når den radioaktive nedbrytningen har redusert radioaktiviteten i tilstrekkelig grad.
  • Gravlegging (sarkofag). Dette alternativet innebærer at utstyret plasseres på en måte som tillater at det gjenværende radioaktive materiale kan forbli på stedet uten at det noen gang blir fjernet helt. Området med materiale som er befengt med radioaktiv kontaminasjon søkes begrenset slik at det kan bli innesluttet av for eksempel en betongkonstruksjon som holdes intakt i et tidsrom som er lang nok til at den gjenværende radioaktiviteten ikke lenger utgjør noe problem.

Det blir oppgitt ulike tall for hvor kostbart en nedlegging av et kjernekraftverk vil være, men blant annet tall fra OECD antyder at kostnadene vil ligge i område 200-500 USD/kWe for en trykkvannsreaktor. For gasskjølte reaktorer vil kostnadene ligge vesentlig høyere, som følge av større mengder med radioaktivt materiale. Uansett utgjør nedleggingskostnadene bare en liten del av de samlede produksjonskostnadene gjennom kraftverkets levetid. Finansieringen av kostnadene skjer ofte ved at det opprettes et fond på en sperret konto som kraftverkene betaler inn på avhengig av mengde produsert kraft. I for eksempel USA utgjør dette mellom 0,1 til 0,2 cent/kWh (0,7 til 1,4 øre/kWh).

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.