Tampa-saken

Kaptein Arne Rinnan med noen av flyktningene han reddet ombord på M/S Tampa.
Kaptein og flyktninger av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Kaptein på M/S Tampa, Arne Rinnan, med skipet i bakgrunnen, våren etter ulykken.
Arne Rinnan og M/S Tampa av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

Tampa-saken var en båtflyktningesak som utspant seg i Det indiske hav mellom Indonesia og den australske øya Christmas Island i slutten av august 2001. Navnet er etter det norske containerskipet M/S Tampa. Skipet reddet ombord 433 flyktninger i internasjonalt farvann og førte skipet inn i australsk farvann for å slippe dem i land på Christmas Island, noe Australia nektet. Flyktningene ble til slutt tatt i mot av New Zealand og Nauru. Saken førte til en diplomatisk uoverensstemmelse mellom Australia og Norge.

Hendelsesforløp

Skipet, som var på vei fra Fremantle i Australia til Singapore, ble 26. august anropt av australske sjøredningsmyndigheter med anmodning om å assistere en havarist, en 25 meter lang båt med 433 flyktninger ombord. De fleste var afghanere, men også pakistanere og srilankere. Alle ble reddet ombord i Tampa.

Redningsaksjonen fant sted i internasjonalt farvann, og skipet bestemte seg for å gå til nærmeste havn, som var i Indonesia. Noen av flyktningene stormet imidlertid broen og tvang kaptein Arne Rinnan til å føre skipet til Christmas Island, dit man ankom 27. august. Australske myndigheter nektet imidlertid flyktningene å gå i land, og 28. august innledet flyktningene en sultestreik. Australske myndigheter sendte militært personell med mat og medisiner til Christmas Island, som så ble levert til Tampa.

29. august trosset kaptein Rinnan de australske myndighetene og førte skipet inn i australsk farvann under henvisning til flyktningenes helsetilstand. Australske soldater bordet skipet for å tvinge det ut i internasjonalt farvann igjen, men kaptein Rinnan nektet å etterkomme ordren. Denne aksjonen førte til sterke reaksjoner fra den norske regjeringen, som i skarpe ordelag fordømte australiernes framferd. Den australske utenriksministeren svarte like skarpt, og en tid var forholdet mellom Norge og Australia meget kjølig.

Mary Robinson, FNs høykommissær for menneskerettigheter, oppfordret 30. august australierne til å slippe flyktningene i land og FNs høykommissær for flyktninger tilbød seg å hjelpe til med å finne en løsning. Australias statsminister John Howard nektet hardnakket ilandstigning. Han foreslo til slutt en løsning som gikk ut på at flyktningene skulle overføres til et australsk marinefartøy, Manoora, og deretter fraktes via Papua Ny-Guinea til den lille øystaten Nauru i Stillehavet, der de kunne innkvarteres midlertidig på Australias regning. New Zealand sa seg villig til å ta imot 150, Nauru resten, noe den lille staten ble lovet cirka 100 millioner kroner av Australia for å gjøre. 19. september kom så de første hundre flyktningen til Nauru, der de ble mottatt av presidenten, René Harris.

Vurdering

Ifølge sjøretten hadde kapteinen og skipsreder Wilhelm Wilhelmsen rett i sin handlemåte. Flyktningene var på vei til Australia, der de ville søke om oppholdstillatelse, og det å nekte dem å få behandlet søknadene sine, så FNs representanter som galt. På den andre siden hadde Australia et betydelig problem med illegale innvandrere, så John Howards harde linje gav ham økt popularitet i hjemlandet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg