Stordal - tidligere kommune

Berggrunnen består overveiende av gneis som tilhører kaledonidene. Nord i Stordal, på begge sider av Storfjorden, samt innerst i Stordalen, er det enkelte mindre områder der ultramafiske dyperuptiver har trengt gjennom gneisen.

Landskapet i den tidligere kommunen preges av kuperte fjellområder som hever seg mot øst og når opp til 1531 moh. (Seljebottstinden) på grensen til Norddal i sørøst; 60 prosent av arealet ligger over 600 moh. Fjellområdene er gjennomskåret av Storfjorden og fra kommunesenteret ved fjorden og østover av den markerte Stordalen og dens sidedaler.

Stordalselva har tradisjonelt vært en god lakseelv som er varig vernet mot kraftutbygging.

Av de bosatte i Stordal bodde ved sammenslåingen hele 90 prosent i selve Stordalen inkludert tettstedet og administrasjonssenteret Stordal ved utløpet av Stordalselva, 65 prosent i tettstedet alene. Til sammenligning var tettstedsandelen 71 prosent i fylket som helhet (2015). Resten av befolkningen er bosatt i Dyrkorn, rundt fem km nord for kommunesenteret. Stordals område på vestsiden av Storfjorden er ubebodd.

Befolkningen har i et langtidsperspektiv vært nokså stabil; således hadde Stordal 1020 innbyggere i 2015 mot 1053 i 1946. I tiårsperioden fra 2006 til 2016 økte kommunens folketall med gjennomsnittlig 0,2 prosent årlig mot en vekst på 1,1 prosent for Sunnmøre og 0,8 prosent for fylket som helhet.

Stordalen har relativt gode jordbruksarealer, og det viktigste inntektsgrunnlaget er husdyrhold, først og fremst storfe- og sauehold. Kommunen har også noe skogavvirkning.

Den viktigste næringen i Stordal etter offentlig administrasjon og tjenesteyting var før sammenslåingen industri med 19 prosent av arbeidsplassene, 44 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning (2015). Særlig merkes møbelindustrien med to større bedrifter med i alt 91 prosent av industriens sysselsatte (2013). Øvrig industri er stort sett verkstedindustri.

Kommunen har en del turisttrafikk. Stordal Alpinsenter på Overøye inne i Stordalen.

Av de bosatte yrkestakerne i Stordal har 38 prosent arbeid utenfor kommunen, tolv prosent i Ålesund, ni prosent i Ørskog/Skodje, fem prosent i Norddal og tre prosent i Stranda (2015).

Fv. 650 fører fra Stordal utover langs Storfjorden til Sjøholt i Ørskog; herfra går E 136 til Ålesund. Fv. 650 går også innover Stordalen /Røysetdalen og til Liabygda i Stranda kommune der den deler seg i to: en del går ned til fergeleiet Gravaneset hvorfra ferge over fjorden til Stranda tettsted, og en del går innover langs Norddalsfjorden til Sylte (Valldal) i Norddal kommune.

Ytste skotet er en fjellgård på vestsiden av Storfjorden, 225 moh., med et komplett gårdstun og et velholdt kulturlandskap med røtter tusen år tilbake i tid.

Stordal gamle kirke er en åttekantet trekirke fra 1789, kalt «Rosekyrkja» på grunn av sin rike innvendige dekor. Den eies av Fortidsminneforeningen og utgjør en del av Stordal bygdetun. Her avholdes årlige kulturarrangementer, «Kyrkjehola kulturbeite».

Stordal hørte til Møre og Romsdal politidistrikt, Sunnmøre tingrett og Frostating lagmannsrett.

Kommunen var med i regionrådet Sunnmøre regionråd.

Stordal kommune tilsvarer soknet Stordal i Austre Sunnmøre prosti (Møre bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Stordal til Søndmør fogderi i Romsdals amt.

Kommunevåpenet (godkjent 1991) hadde en gull stolpe dannet ved duestjertsnitt mot en blå bakgrunn; symboliserte møbelindustri.

Navnet kommer av norrønt Stóladalr, første ledd stóll er fjellnavn fra fjellet Stolen (Ørastolen).

• Stordal – tettsted

• Fjord kommune

• Sande, Jostein & Liv Randi Bjørlykke: Stordalssoga, 1989-, 2 bind.