Heisenbergs usikkerhetsrelasjon er prinsippet om at det er en grense for hvor nøyaktig man kan måle atomære størrelser. Dette prinsippet ble først formulert av Werner Heisenberg i 1927.
Heisenbergs uskarphetsrelasjon
Mer eksakt sier usikkerhetsrelasjonen at det i kvantemekanikken finnes bestemte par av fysiske størrelser, såkalt komplementære størrelser, og at to komplementære størrelser aldri kan bestemmes helt nøyaktig samtidig i samme eksperiment.
Et eksempel på komplementære størrelser er en partikkels posisjon, x, og dens bevegelsesmengde, p. Av usikkerhetsrelasjonen følger det at usikkerheten i en stedsbestemmelse, Δx, og usikkerheten i en samtidig bestemmelse av bevegelsesmengde, Δp, alltid må være større enn ℏ/2.
Mer presist er usikkerhetene Δx og Δp standardavvikene for disse størrelsene.
Siden ℏ er en meget liten størrelse (ℏ = 1,054·10–34 joule · sekund), spiller usikkerhetsrelasjonen ingen rolle ved praktiske målinger i dagliglivet, men kan observeres ved undersøkelser innen atom- og kjernefysikken.
Selv om Heisenbergs usikkerhetsrelasjon uttaler seg om usikkerhet i måleobservasjoner, har den ingenting å gjøre med at observasjonene eller instrumentene ikke er nøyaktige nok. Ifølge kvantemekanikken er relasjonen en konsekvens av eller et uttrykk for grunnleggende prinsipper i naturen. Den setter derfor også en grense for den menneskelige erkjennelse av naturen.
Denne antagelsen, som blant andre Niels Bohr var talsmann for og trakk filosofiske konsekvenser av, har vært dratt i tvil både av en del av hans samtidige, blant andre Albert Einstein, og av senere fysikere, men ingen av dem har klart å motbevise antagelsen.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Karen Auestad
skrev Jan-Petter Hansen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.