Per Savio

Da Carsten Borchgrevink skulle finne deltakere til sin British Antarctic Expedition ønsket han å ha med noen som var vant med is og snø og ville kunne mestre forholdene som antagelig kunne forventes i Antarktis. Da var det naturlig å se til samene i Nord-Norge slik Fridtjof Nansen hadde gjort til sin tur over Grønland i 1888. Per Olsen Savio, som da var 21 år gammel, og Ole Johnsen Must (1878–1934) på 20 år, ble valgt. Borchgrevink skrev om Savio at han var «udmærket Skiløber, kæk og intelligent». Han skrev videre at begge samene var til stor nytte for ekspedisjonen og allerede ved utrustningen var de overordentlig nyttige fordi de var vant til kulden og hadde gode råd å gi. Borchgrevink tok dem med til England for å passe de 90 sibirske hundene som var ankommet London, og naturlig nok vakte de stor interesse i sine samedrakter. Han kalte dem for «mine to Naturbørn» som var redde og skrek første gangen de reiste med tog. Men han skrev også at «Lappen Savio var vel kanske den Mand i Ekspeditionen, jeg erindrer med den største Taknemlighed. Uregerlig som han var, blev han dog en af de nyttigste. Ved mere end en Lejlighed reddede han mit og andres Liv ved at sætte sit eget paa Spil». Borckgrevink omtaler ham som «Lappen Savio» stort sett gjennom hele sin bok.

Borchgrevinks ekspedisjon med Southern Cross ankom Kapp Adare i Antarktis 17. februar 1899 hvor mennene satte opp to prefabrikkerte hytter som ble deres base. Sammen med Borchgrevink og den australske fysikeren Louis Bernacchi (1876–1942) ble Savio den første til å lande, i henhold til Borchgrevinks bok. En annen kilde (se under) sier at det var Fougner og ikke Savio som var med.

22. april dro en gruppe ut fra basen på sin første sledetur. Med Borchgrevink var norske Anton Fougner, forskningsassistent og altmuligmann, Bernacchi og Savio. De hadde med seg 20 hunder, tre sleder og proviant for 20 dager. De startet på isen langs land og kom etter hvert til en liten bukt med så vidt plass til å sette opp teltet. Imidlertid økte vinden og bølgene og de ble nødt til å kravle opp buktens bakvegg, en liten isbelagt skråning ved foten av en 150 meter høy nærmest loddrett klippe. Situasjonen virket håpløs, men et forsøk ble gjort på å sende Fougner og Savio tilbake til basen i den lille seilduksbåten de hadde med seg. Imidlertid ble disse overmannet av isen som blåste innover igjen og måtte redde seg i land.

Etter flere døgn greide de å karre seg tilbake langs isveggen ovenfor sjøen. Nå var det virkelig prekært. Med Savio foran på isveggen klarte de fire mennene å nå tilbake dit Savio og Fougner hadde gått i land med båten. Hundene forsøkte å følge med, men styrtet i havet og druknet. Derfra begynte mennene å hakke seg oppover den isete fjellveggen. Underveis sto de helt fast og ble reddet av at Savio, på halsbrekkende vis, greide å springe ti meter over den 60 graders skrånende isveggen til en fjellrabb hvor han kunne feste tau og lose de andre over. Omsider kom de opp på toppen av fjellplatået og tok seg tilbake til basen. Hele turen er godt illustrert med fotografier og en tegning i Borchgrevinks bok om ekspedisjonen. Ved en annen anledning, da Borchgrevink, Savio og to andre klatret oppover en bratt og isete bre, reddet Savio alle sammen ved å klare å komme seg bort til en fjellknaus hvor tauet kunne festes.

Borchgrevink forteller hvordan Savio og Must spilte det samiske spillet sáhkku (noe likt backgammon) sammen og ble svært ivrige hver gang, samt at Savio sydde 50 par «finnsko» til hele gruppen uten at han hadde gjort en slik jobb før. Mennene kom til å sette stor pris på kommager med sennegress på føttene istedenfor støvler. Senere sydde både Savio og Must nye votter av gamle underbukser og reinskinn. Savio ble også nevnt som et godt muntrasjonsråd. Han ertet forskerne ved å vise frem en spyflue han nylig hadde fanget – helt merkelig i Antarktis. Det viste seg at han hadde funnet den i et syltetøyglass tatt med fra London. Da alle ventet i spenning mot slutten av ekspedisjonen etter tegn til at Southern Cross kom tilbake, satt han på hyttetaket og etterlignet lyden av skipsfløyten gjennom pipen. Latteren satt løst da han så mennene styrte ut av hytten. Mot slutten av januar 1900, da vinden ulte uavlatelig og ingen skip var i sikte, skrev Borchgrevink at humøret var lavere enn barometerstanden og at dagene virkelig var en prøvelse. «Havde vi ikke Savio med, saa Gud ved, hvordan dette vilde ende».

Etter Borchgrevinks mening var de to samene de rensligste i gruppen. Midt på vinteren gravde Savio ut en hule i snøen, satte en liten ovn i midten og nøt et flere timer langt badstubad. På underholdningskvelder, når det ble fremført både foredrag og sang, valgte Savio og Must å synge «tungsindige Salmer» sammen. På flere sledeturer gikk Savio foran, da hundene tydeligvis likte ham og var mer villige til å dra enn da de ble pisket bakfra. Da Savio en gang ble etterlatt ved en teltplass mens Borchgrevink og Must kjørte et stykke videre med hundene, brukte han tiden til å gjøre om leiren og konstruere en lavvo av ski og staver med teltduken over og et selspekkbål i midten – atskillig hyggeligere enn det kalde teltet! Mens de lå i lavvoen fortalte Savio om livet i nord og besøk på russemarked (pomorhandel) hvor samene kunne gjøre billige innkjøp og bli påvirket av gaver og traktering, og at de etterpå føk hjemover viddene bak sine reinsdyr.

Kapp Adare var ikke noe godt utgangspunkt for å utforske landet omkring, innhegnet som det er av sjøen, fjell og isbreer. På en sledetur over en bre falt en ung hund ned i en sprekk og ble reddet av Savio og Must som knyttet sammen sine pesker for å lage et slags tau som den ene ble firt ned med. En annen gang var Savio nær ved å dø etter å ha gått ut alene fra leiren og falt 19 meter ned i en sprekk. Etter flere timer klarte han å slite seg oppover ved å lage små hull til tærne med sin kniv i den ene isveggen og spenne ryggen mot den andre. Borchgrevink skriver at han i løpet av nesten syv uker og med Savio som medhjelper fikk kartlagt en god del av området rundt.

I begynnelsen av januar 1900 tok Savio og Must livet av 100 unge pingviner og tilberedte skinnene for senere bruk. 28. februar var Southern Cross plutselig tilbake og Borchgrevink og Savio padlet ut til skipet i sine kajakker. Før de dro nordover igjen seilte de sørover og langs den store barrieren som er kanten på Ross Ice Shelf. De kom til Hvalbukten og kunne her komme opp på selve isbremmen hvor Borchgrevink, Savio og løytnant William Colbeck (1871–1930) dro med ski og hundeslede cirka 16 kilometer innover til 78° 50' S, som da var «lengst-syd-rekord». De ble derved de første til å reise innover på kontinentet, og dette, sammen med beskrivelsen av Hvalbukten, var til stor hjelp da Roald Amundsen skulle planlegge sitt fremstøt mot Sydpolen ti år senere.

Opplysningene over er stort sett fra Borchgrevinks egen publiserte beretning om ekspedisjonen. Dessverre er han nok ikke alltid helt å stole på, da han var opptatt av å presentere seg selv i et best mulig lys. En annen beretning fra ekspedisjonen er basert på Louis Bernacchis personlige dagbøker, formidlet av hans barnebarn. Bernacchi mislikte Borchgrevink intenst og han noterte opplysninger som ofte gikk imot Borchgrevinks beskrivelser. Den første landingen på Kapp Adare var ifølge Bernacchi gjort av Borchgrevink, han selv og Fougner. Savio er ikke nevnt. Mens syv menn var på land drev skipet vekk i en storm og Bernacchi mente at det var samenes lavvo de hadde med seg som reddet alles liv. Den forferdelige turen hvor Borchgrevink, Fougner, Bernacchi og Savio ble sittende fast i en isvegg er hovedsakelig gjengitt likt av Bernacchi, men med en helt annen betoning. Borchgrevink, som han nå bare kaller for «individet», fremstår som en ynkelig feiging, og Savio, som stort sett kalles «the Lapp», men av og til under denne episoden «Per», er fremstilt som en bra mann, men den store heltedåden Borchgrevink beskriver er ikke nevnt.

Savio ble mottatt som en helt ved hjemkomsten, og han giftet seg med Ellen Josefsdatter Strimp, som sies å ha vært hans store kjærlighet. De fikk tre barn, men bare ett vokste opp: John Andreas Persen Savio, som ble en av de store samiske kunstnerne. Dessverre døde Ellen av tuberkulose i 1905 etter bare fire års ekteskap, da sønnen var bare tre år gammel. Attpåtil druknet Per Savio bare to dager senere, da han kullseilte mens han skulle hente kiste til Ellen i Vadsø.

• Carsten Borchgrevink
• John Andreas Savio
• Ekspedisjoner i Antarktis
• samenes historie

• Borchgrevink, Carsten E (1905). Nærmest Sydpolen Aaret 1900, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.
• Crawford, Janet (1998). That First Antarctic Winter. The story of the Southern Cross Expedition of 1898–1900 as told in the diaries of Louis Charles Bernacchi. isbn 0-473-04966-X

• Norsk Polarhistorie: Per Savio