«Alle løfter» er åpningsordene i en kjent jødisk bønn som innleder ritualene i synagogen på forsoningsdagen, yom kippur. Den er ikke strengt tatt en bønn, men en slags juridisk formel som fremføres på fellesskapets vegne. Kol nidre skal løse den enkelte fra alle uoppfylte private løfter gitt til Gud, som å love å overholde bestemte religiøse forpliktelser, mitzvot, men som man ikke har vært, eller vil være istand til å oppfylle.

Sefardiske og askenasiske jøder har ulike tradisjoner for hvorvidt det dreier seg om løfter brutt i året som gikk, eller om løfter som vil kunne brytes i året som kommer. Askenasisk tradisjon har siden 1100-tallet ment året som kommer, mens sefarder vanligvis mener året som gikk. Noen bruker også en blanding av begge. Teksten synges på arameisk i askenasiske og på hebraisk i sefardiske menigheter. 

Rabbi Isaac Blumenstein fra Metz i Nord-Frenkrike. (1870)

Kantoren resiterer Kol nidre av Herman Junker/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Kol nidrei må synges før solnedgang, og mange kommer derfor tidlig til synagogen denne dagen. Mens alle de tilstedværende reiser seg, tar to medlemmer av menigheten frem to toraruller fra toraskapet og stiller seg på hver side av kantoren. Dette er for å symbolisere at det dreier seg om en juridisk handling, og at man derfor trenger en beit din. Kantoren resiterer så en deklarasjon som ved denne anledningen tillater å be sammen med mennesker som ikke er skyldfrie. Deretter synger kantoren Kol nidrei tre ganger, med stigende intensitet. 

For mange jøder er lyden av Kol nidre et gripende opplevelse, og mange som ellers ikke går i synagogen, og kanskje ikke engang faster, oppsøker synagogen ved innledningen til forsoningsdagen. 

Opprinnelsen til bønnen er uklar, men den er kjent helt fra 700-tallet evt. Den opprinnelige versjonen skal ha vært skrevet på hebraisk. Ifølge en tradisjon var bønnen et alternativt svar på det gamle spørsmålet om hvordan man skulle bli løslatt fra religiøse løfter man ikke klarte oppfylle. Tidligere kunne dette bare oppnås gjennom å oppsøke en utvalgt lærd rabbiner eller gjennom en midlertidig "domstol", bestående av tre vanlige jødiske menn. Bønnen var også viktig for jøder som hadde konvertert til kristendom eller islam under tvang, og som derfor ikke kunne praktisere jødiske tradisjoner. I Spania skal det ha vært tradisjon for slike konvertitter, marranos, å møtes én gang i året for å resitere Kol nidre.

De jødiske lærde, de såkalte geonim, stilte seg fra først avvisende overfor innføringen av Kol nidre. Hovedgrunnen var deres motstand mot uskikken med å gi løfter til Gud i tide og utide. En annen begrunnelse kan ha vært at ikke-jøder kunne bruke den som utgangspunkt for å anklage jødene for upålitelighet. Dette på tross av at Kol nidre ikke løser den enkelte fra løfter gitt til andre mennesker. Etter hvert inngikk Kol nidrei likevel forsoningsdagens ritualer over alt.

Fra 1600-tallet kjenner vi en sjelden vakker askenasisk melodi til denne liturgiske bønnen. Melodien blir også brukt i reformjødiske menigheter som ofte ikke bruker selve bønnen, men erstatter den med salme 103 eller 110. Mange reformjødiske menigheter har nå gjeninnført resitasjonen av Kol nidre.

Sefardiske menigheter bruker mange ulike melodier, alt etter som hvilket land medlemmene har sin opprinnelse i. Musikken fra land i Nord-Afrika og Midtøsten lyder svært forskjellig fra den som er vanlig i Europa nord for Alpene.

Mange forskjellige versjoner av Kol nidre kan høres via Internett. Kol Nidrei er også navnet på en kjent cellokonsert av Max Bruch (op. 47). Også denne er bredt tilgjengelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.