John Updike var en amerikansk forfatter og kritiker. Han var født og oppvokst i byene Shillington og Reading i Pennsylvania, en av de mest produktive i sin generasjon og en mester i mange genrer, mest kjent for de fire romanene om den amerikanske gjennomsnittsmannen Harry ”Rabbit” Angstrom: Rabbit Run (1960), Rabbit Redux (1971), Rabbit Is Rich (1981) og Rabbit at Rest (1990).

Updike er uløselig knyttet til ukemagasinet The New Yorker. Fra debuten i 1954 var han på trykk i bladet i alt 862 ganger, deriblant med 327 bokanmeldelser, 170 noveller og 154 dikt. Etter hvert skrev han også om bøker og billedkunst for The New York Review of Books, alt underveis samlet i tykke essaysamlinger. I alt publiserte han rundt seksti bøker. Midt på 1990-tallet spurte den yngre forfatteren David Foster Wallace seg sarkastisk om Updike noen gang hadde hatt ”én upublisert tanke”.

For mange står Updike som etterkrigstidens mest merkverdige prosastilist. Gjennom årene må han iallfall ha skrevet flere oppfinnsomt lyrisk-realistiske setninger enn noen annen amerikansk forfatter siden Henry James (1843–1916). Han observerte det fullstendig normale liv med fullstendig presisjon, og han var en mester i å plassere det overraskende riktige ord på det overraskende riktige sted, som da Rabbit i Rabbit Is Rich minnes familiens en gang lange sommerlige kjøreturer fra det hjemlige Pennsylvania ut til kysten, og tenker på hvordan ”de flate små byene i New Jersey kastet tilbake mot ham forvrengte ekko av hans egen by, hans eget liv, og gjorde det sløvende klart for ham at hans liv var en skrøpelig ting, omtrentlig etterlignet millioner av ganger i omgivelser der hus og verandaer og trær gjorde narr av hans egen hjemby og bidro til andre små gutters illusjoner om at deres sjel var sentral og viktig og usynlig avholdt”.

Updike virket alltid ekstatisk fornøyd med verden slik den var, og han utstrålte en stadig lykke over at den gav ham stadig nye ting å beskrive. En slik ubekymret aksept kunne være provoserende når han allerede i Rabbit Run fant det for godt å legge inn lange og ofte pinlig deromantiserte sex-skildringer – Foster Wallace siterer også en kvinnelig venn som tenker på Updike ”som en penis med synonymordbok” – eller når han var for opptatt med å gi, som han sa det, ”det ordinære det det vakkert har krav på”.

Rabbit er basketballstjernen fra high school som har giftet seg for ung med en kone som ikke helt er den rette og som virrer rundt på en våkent nysgjerrig, men aldri særlig dristig jakt etter noe som kan minne om den større frihet, ungdom og lykke idrettskarrieren noen øyeblikk hadde gitt ham. Han er uansvarlig og rotete, men med akkurat nok sjarm til å holde seg flytende i Rabbit Run, halvhjertet med på det sene 1960-tallets utsvevelser i Rabbit Redux, en sedat, men fortsatt vagt rastløs og årvåken bilselger i Rabbit is Rich, og overvektig og i mykt resignert forfall mot en for tidlig død i Rabbit at Rest. Dessverre er han bare lett savnet og minnet i epilogen om barnas videre skjebne, Rabbit Remembered (2001).

Rabbit er den unike gjennomsnittsmannen i amerikansk litteratur. Han er ingen outsider og har ingen intellektuelle ambisjoner, men låner sin opphavsmanns sensibilitet i forhold til verden: ”Hva jeg så gjennom Rabbits øyne, var ofte mer verdt å fortelle enn hva jeg så gjennom mine, selv om forskjellen var liten” sa den Harvard-utdannede Updike en gang. Til tross for sin tilknytning til New Yorks ledende kulturmagasiner, kunne han være nesten arrogant i sin anti-elitisme: ”Når jeg skriver, retter jeg ikke tankene mot New York, men mot et vagt sted litt øst for Kansas. Jeg tenker på bøkene på bibliotekhyllene, uten omslag, mange år gamle, og på en landsens tenåringsgutt som tar dem ned og synes de snakker til ham”.

Sammen med Norman Mailer, Saul Bellow og Philip Roth, var John Updike sin generasjons mest berømte forfatter, og han har mottatt mange litterære priser, blant annet Pulitzer-prisen for begge de siste Rabbit-bøkene. Han har naturligvis også blitt kritisert: for å ha for hverdagslige og alminnelige ideer, for politisk sett å være relativt konservativ, eller iallfall ikke-radikal, og for å være kristen på en fullstendig ikke-tvilende, nærmest bedagelig, vanlig-protestantisk måte. For en forsker som Harold Bloom, er Updike en ”liten romanforfatter med en stor stil […], og det amerikansk sublime vil aldri komme i berøring med hans boksider”. For kritikeren James Wood er det et problem at Updike finner samme grad av sensualitet i alt fra ”et kvinnebryst til en avokado”, og at han til tross for sine teologiske interesser og lærdom ikke var i stand til å fremstille verken glødende tvil eller brennende tro, men alltid måtte være så fordømt og komfortabelt hjemme med Gud og universet.

Alt dette kan ha noe for seg, men hverken novellene eller romanene er særlig idylliserende eller selvfornøyde. I forordet til sine samlede tidlige noveller tilbyr Updike følgende selvkarakteristikk: ”Misnøye, konflikt, bortsløste muligheter, sorg, frykt – dette er de verdige, uunngåelige temaene. Men våre hjerter forventer lykke, som den underliggende norm. […] Ved gjenlesing fant jeg ingen mangel på glede i disse historiene, men den kommer i form av øyeblikk i stedet for måneder, og ingen mangel på kjærlighet og godvilje blant personene som er fanget i den menneskelige tilstand av begrensning og dødelighet”.

Mer treffende enn Wood og Bloom er kanskje den britiske litteraturforskeren Tony Tanner når han sier at selv om Updike stadig later til å skrive dypt selvbiografiskgir han aldri inntrykk av å være fanget i sitt eget selv, slik så mange andre amerikanske forfattere er det”. En annen brite, forfatteren Julian Barnes, mente ved Updikes død at Rabbit-bøkene fortsatt utgjorde den beste amerikanske etterkrigsromanen. For Barnes behøvde ikke fremtidige historikere som ville vite hvordan etterkrigstidens USA ”var, luktet, føltes og betydde”, mye annet materiale enn dette ene store verket.

Ved siden av Rabbit-bøkene og novellene skiller den lille selvbiografiske romanen Of the Farm (1965) seg ut. Couples (1968) vakte oppsikt ved sitt portrett av tidens utglidende seksualmoral, mens Roger’s Version (1986), og The Beauty of the Lilies (1996) tar opp religiøse temaer. I flere komiske novellesamlinger utforsker han livet til den jødiske forfatteren Henry Bech, som dels er et selvportrett, dels en parodisk blanding av Philip Roth, Norman Mailer og andre jødiske samtidsforfattere.

Updike har publisert en selvbiografi, Self-Consciousness (1989), der han blant annet diskuterer sine problemer med psoriasis og stamming. Forfatteren Nicholson Baker har skrevet om sitt eget oppslukte forhold til Updike og hans bøker i U and I (1991). I 2013 kom Adam Begleys biografi Updike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. mai skrev John Erik Bøe Lindgren

Hvem har oversatt sitatene? Er det Bjerck Hagen selv? Det bør vel kanskje oppgis?

15. november svarte Hans H. Skei

Det kan bare Bjerck Hagen svare på, men siden sitatene er fra kritikere/lesere som har uttalt seg om Updike, er det rimeligvis artikkelforfatteren som har oversatt. Sitater fra skjønnlitteratur hentes fra bøker oversatt til norsk.
H.H.Skei

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.