Kvalrossbukta (Bjørnøya)

Hvalross var tallrike på og ved Bjørnøya da denne ble oppdaget i 1596, men hvalrossen var lett bytte for nedslakting der den lå i store dynger på land. I 1603 besøkte engelske Stephen Bennett øya og merket seg mengdene med hvalross. Det påfølgende året returnerte han, og mannskapet fikk drept 50 av en flokk på rundt 1000 dyr. Det var tennene som var det verdifulle i første omgang, men etter hvert ble det også satt like stor pris på spekk (til olje) og huder (til for eksempel sterke remmer). I perioden 1603–1612 besøkte ti engelske og én nederlandsk fangstekspedisjon øya. Jonas Poole (1566–1612) ledet ni av de engelske. Hvalrossen er hurtig i sjøen, men på land er den ikke særlig smidig. Metoden for storstilt nedslakting var derfor med lanser å stikke til døde rekken med døsende hvalross som lå nærmest sjøen for å skape en barriere for resten av flokken bak. Deretter kunne fangstmennene bruke god tid på å stikke i hjel så mange flere dyr som mulig. I denne perioden ble det drept omkring 3000 hvalross på øya inntil de var utryddet fra liggeplassene.

Ut på 1700-tallet hadde hvalross igjen etablert seg på Bjørnøya og var blant dyrene som overvintrende pomorer (fra Nordvest-Russland) jaktet på. I 1818 slaktet en engelsk ekspedisjon på to skip over 900 hvalross i løpet av syv timer der dyrene lå på stranden. Det ene skipet ble ført av John Franklin, senere berømt for sin siste ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1845 og denne tidligere ekspedisjonen var egentlig et utforskningstokt nordover. Dette vellykkede strandhugget inspirerte andre, og i 1820 ankom en ekspedisjon fra Hammerfest og drepte over 100 hvalross. En norsk overvintringsekspedisjon i 1823–1824, også fra Hammerfest, tok livet av 750 hvalross på nordsiden av øya, og flere påfølgende ekspedisjoner gjorde sitt til at hvalross igjen ble borte fra Bjørnøya.

Hvalross ble totalfredet på hele Svalbard i 1952 og har tatt seg opp igjen siden da, dog ikke i så enorme mengder som opprinnelig ble observert. I henhold til bestandsestimater var det 100 hvalross på Svalbard i 1980, 2629 i 2006 og 5503 i 2018. Den er fortsatt regnet som en sårbar art på Svalbard.

I 1900 tok hvalfangstskipper Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen elleve hval ved Bjørnøya og slepte dem til sin egen landstasjon i Trollfjorden på Rolvsøya. I 1904 kom det forbud mot hvalstasjonene i Finnmark på grunn av overbeskatning av hvalene og etter protester fra fiskere. Ingebrigtsen opprettet derfor i 1905 en hvalstasjon ved Kvalrossbukta, men denne ble nedlagt i 1908 grunnet sviktende fangst etter en totalfangst på 231 hval. De tre bygningene ble senere benyttet i forbindelse med fangst og gruvedrift på Bjørnøya. Restene etter hvalstasjonen i Kvalrossbukta er nå et fredet kulturminne.

I dalen innover fra Kvalrossbukta ble det i november 1944 etablert en tysk værobservasjonsstasjon, «Taaget». Stasjonen ble bemannet av to menn: Den ene var sovjetisk soldat i tysk fangenskap. Å bli sendt til Bjørnøya var muligens det beste av mange dårlige alternativer. Den andre var en nordmann som var tvunget til å være dobbeltagent for tyskerne som telegrafist, og som derfor hadde den nødvendige ekspertisen til å bemanne stasjonen på Bjørnøya. Dessverre var han nokså traumatisert før avreisen og i tillegg mislikte og mistrodde de to som skulle overvintre sammen på den isolerte øya hverandre. Den sørgelige overvintringen endte med at nordmannen forsvant tidlig i april, og man har kun historien til den overlevende om hva som hendte; faktisk i to versjoner. Den ene historien var at nordmannen var beruset og ville at de begge skulle dra ut i den lille gummibåten de hadde for å fiske i bukta. Ute på sjøen reiste nordmannen seg opp og begynte å gynge båten slik at den kantret. Russeren greide å komme seg til land, men han så ikke noe mer til nordmannen. I den andre versjonen fortalte russeren at nordmannen ikke hadde kommet tilbake fra en fangsttur. Russeren ble kort tid etter hentet av en tysk ubåt.

Passasjerer på turistskip blir ofte satt i land i Kvalrossbukta og de mange kulturminnene der er sårbare for slitasje. I tillegg til restene av Ingebrigtsens hvalstasjon på stranden og tuften etter den tyske stasjonen «Taaget» lenger innover i dalen, finnes det også tydelige spor etter den tidligere slaktingen av hvalross, to graver av uvisst opphav, samt en sti og hustuft assosiert med tyskeren Theodor Lerner. Han ble kjent som «Tåkefyrsten» etter at han var involvert i en tysk anneksjon i 1898 av deler av Bjørnøya for utvinning av kull. Stien, kalt «Lernervegen», går fra Kvalrossbukta til kanten over Sørbukta hvor to tyske hytter ble satt opp i 1898 og 1899. Den ene tuften etter «Lernerhuset» er i ferd med å rase ut i Sørhamna grunnet erosjon av den høye skrenten.

Alle disse kulturminnene er nå automatisk fredet, men det var de ikke i 1901 da Roald Amundsen var på et prøvetokt med Gjøa før han skulle til Nordvestpassasjen. Det er interessant å lese i hans dagbok, som er transkribert og publisert av Frammuseet, om et strandhugg i Kvalrossbukta for å sanke ved. 13. juni rodde mannskapet i land i en av fangstbåtene. Det var vind og snø, men en av mennene om bord var godt kjent på øya og kunne lede dem frem til målet. Amundsen beretter heretter hvordan de utførte det som i dag er helt ulovlig, nemlig ødeleggelse av et stående kulturminne. Der «fandt vi snart, hva vi søgte: en liden fortrinlig havn, som tog af for NOten [nordøstvinden]. Inde i bunden af denne havn fandt vi en gammel 'russer bod’ (opsat for lang tid siden af russiske fangst folk). Vi begyndte hurtig vort ødeleggelses arbeide af denne og tog en god bådlast». Han legger til at «Nogle få meter fra havde tyskeren Lerner bygget op et lidet træhus. Han havde ligeledes indhegnet store strækninger».

• Bjørnøya
• Svalbard
• Svalbards historie

• Barr, Susan: Roald Amundsen på Svalbard i 1901, Polarboken 2015–2016, Norsk polarklubb Oslo
• Ottar nr. 5–2004: Bjørnøya – Historie, natur og forskning. Tromsø Museum –Universitetsmuseet, Nr. 253
• Rossnes, Gustav: Luftwaffen-Wetterstation Taaget i Kvalrossbukta på Bjørnøya: Et kulturminne etter en tragisk og dramatisk krigshistorie. Polarboken 2013–2014, Norsk polarklubb Oslo