Kvalrossbukta (Bjørnøya)

Kart over Bjørnøya med Kvalrossbukta markert
Kvalrossbukta på Bjørnøya.
Kvalrossbukta
Utsnitt av Bjørnøya-kart publisert i 1944 i heftet «The Survey of Bjørnøya (Bear Island) 1922-1931» ved Norges Svalbard- og Ishavs-Undersøkelser, en forløper for Norsk polarinstitutt
Kart
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Kvalrossbukta er en bukt på sørøstsiden av Bjørnøya. Navnet Walrusbaai stammer fra en nederlandsk reise til Bjørnøya i 1702 og ble publisert på kart i 1877.

Faktaboks

Også kjent som

Hvalrossbukta

Kvalrossbukta har vært viktig ankerplass for fiskefartøyer på Bjørnøya, hvor det generelt er få gode havner og landingsplasser, selv om den ikke er beskyttet fra østlige vinder. Bukta er hesteskoformet og dybden er stort sett jevn og med sandbunn. I noen områder er dybden mellom fem og seks meter, men det er også en del grunnere områder. Landet innenfor er relativt flatt og skråner jevnt ned mot stranden midt i bukta. Det er derfor lett å komme i land go opp på øya her. Som er vanlig med gode landingsplasser på Svalbard er Kvalrossbukta blitt benyttet til menneskelige aktiviteter helt fra 1600-tallet og frem til dagens turisme. Dalen innenfor bukta er værbeskyttet og har et gunstig klima for frodigere vegetasjon enn det som er vanlig på Bjørnøya utenom fuglefjellene. Fjellskrinneblom, gulsildre og løvetannarten Taraxacum cymbifolium vokser her.

Hvalrosslakt

Hvalross var tallrike på og ved Bjørnøya da denne ble oppdaget i 1596, men hvalrossen var lett bytte for nedslakting der den lå i store dynger på land. I 1603 besøkte engelske Stephen Bennett øya og merket seg mengdene med hvalross. Det påfølgende året returnerte han, og mannskapet fikk drept 50 av en flokk på 1000 hvalross. Det var tennene som var det verdifulle i første omgang, men etter hvert ble det også satt like stor pris på spekk (til olje) og huder (til for eksempel sterke remmer). I perioden 1603–1612 besøkte ti engelske og en nederlandsk fangstekspedisjon øya. Jonas Poole ledet ni av de engelske. Hvalrossen er hurtig i sjøen, men på land er den ikke særlig smidig. Metoden for storstilt nedslakting var derfor å stikke til døde med lanser rekken med døsende hvalross som lå nærmest sjøen for å skape en barriere for resten av flokken bak. Deretter kunne fangstmennene bruke god tid på å stikke så mange som mulig flere dyr i hjel. I denne perioden ble det drept omkring 3000 hvalross på øya inntil de var utryddet fra liggeplassene.

Ut på 1700-tallet var hvalross igjen etablert på Bjørnøya og var blant dyrene som overvintrende pomorer (fra nordvest-Russland) jaktet på. I 1818 slaktet en engelsk ekspedisjon på to skip over 900 hvalross på syv timer der dyrene lå på stranden. Det ene skipet ble ført av John Franklin, senere berømt for sin siste ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1845 og denne tidligere ekspedisjonen var egentlig et utforskningstokt nordover. Dette vellykkede strandhugg inspirerte andre og i 1820 ankom en ekspedisjon fra Hammerfest og drepte over 100 hvalross. En norsk overvintringsekspedisjon i 1823–1824 som også var fra Hammerfest drepte 750 hvalross på nordsiden av øya og de med flere påfølgende ekspedisjoner gjorde sitt til at hvalross igjen ble borte fra Bjørnøya.

Hvalross ble totalfredet på hele Svalbard i 1952 og har tatt seg opp igjen siden da, dog ikke i så enorme mengder som opprinnelig ble sett. Den er fortsatt regnet som en sårbar art på Svalbard.

Hvalfangst

I 1900 tok hvalfangstskipper Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen elleve hval ved Bjørnøya og slepte dem til sin egen landstasjon i Trollfjord på Rolvsøy. I 1904 kom det forbud mot hvalstasjonene i Finnmark på grunn av overbeskatning av hvalene og av protester fra fiskere. Så Ingebrigtsen opprettet i 1905 en hvalstasjon ved Kvalrossbukta, men denne ble nedlagt i 1908 grunnet sviktende fangst etter en total fangst på 231 hval. De tre bygningene ble senere benyttet i forbindelse med fangst og gruvedrift på Bjørnøya. Restene etter hvalstasjonen i Kvalrossbukta er nå et fredet kulturminne.

Tysk stasjon under krigen

I dalen innover fra Kvalrossbukta ble det etablert en tysk værobservasjonsstasjon, «Taaget», i november 1944. Stasjonen ble bemannet av to menn: Den ene var sovjetisk soldat i tysk fangenskap. Å bli sendt til Bjørnøya var muligens den beste av mange dårlige alternativer. Den andre var en nordmann som var tvunget til å være dobbeltagent for tyskerne som telegrafist og derfor hadde den nødvendige ekspertisen til å bemanne Bjørnøya-stasjonen. Dessverre var han nokså traumatisert før avreisen og i tillegg mislikte og mistrodde de to som skulle overvintre sammen på den isolerte øya hverandre. Den sørgelige overvintringen endte med at nordmannen forsvant tidlig i april, og man har kun den overlevendes versjon av hva som hendte, faktisk i to versjoner. Den ene historien var at nordmannen var beruset og ville at begge dro ut i den lille gummibåten de hadde for å fiske på bukta. Ute på vannet reiste nordmannen seg opp og begynte å gynge båten slik at den kantret. Russeren greide å komme seg til land, men så ikke mer til nordmannen. I den andre versjonen fortalte russeren at nordmannen ikke hadde kommet tilbake fra en fangsttur. Russeren ble hentet av en tysk ubåt kort tid etter.

Kulturminner

Passasjerer på turistskip blir ofte satt i land i Kvalrossbukta og de mange kulturminnene der er sårbare for slitasje. I tillegg til restene av Ingebrigtsens hvalstasjon på stranden og tuften etter den tyske stasjonen «Taaget» lenger innover i dalen, finnes det også tydelige spor etter den tidlige hvalross-slaktingen, to graver av uviss opphav, samt en sti og hustuft assosiert med tyskeren Theodor Lerner. Lerner ble kjent som «Tåkefyrsten» etter at han var involvert i en tysk anneksjon i 1898 av deler av Bjørnøya for utvinning av kull. Stien, kalt «Lernervegen», går fra Kvalrossbukta til kanten over Sørbukta hvor to tyske hytter ble satt opp i 1898 og 1899. Den ene tuften etter «Lernerhuset» er i ferd med å rase ut i Sørhamna grunnet erosjon av den høye brinken.

Alle disse kulturminnene er nå automatisk fredet, men det var de ikke i 1901, da Roald Amundsen var på et prøvetokt med «Gjøa» før han skulle til Nordvestpassasjen. Det er interessant å lese i hans dagbok, som er transkribert og publisert av Frammuseet, om et strandhugg i Kvalrossbukta for å sanke ved. Den 13. juni rodde mannskapet i land i en av fangstbåtene. Det var vind og snø, men en av mennene om bord var godt kjent på øya og kunne lede dem frem til målet. Amundsen beretter heretter hvordan de utførte det som i dag er helt ulovlig, nemlig ødeleggelse av et stående kulturminne. «[vi fandt] snart, hva vi søgte: en liden fortrinlig havn, som tog af for [nordøsten]. Inde i bunden af denne havn fandt vi en gammel ’russer bod’ (opsat for lang tid siden af russiske fangst folk). Vi begyndte hurtig vort ødeleggelses arbeide af denne og tog en god bådlast». Han legger til at «Nogle få meter fra havde tyskeren Lerner bygget op et lidet træhus. Han havde ligeledes indhegnet store strækninger».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barr, Susan: Roald Amundsen på Svalbard i 1901, Polarboken 2015-2016, Oslo, issn 0332-7620
  • Ottar 5:2004: Bjørnøya – Historie, natur og forskning. Tromsø Museum-Universitetsmuseet Nr.253
  • Rossnes, Gustav: Luftwaffen-Wetterstation Taaget i Kvalrossbukta på Bjørnøya, Polarboken 2013-2014, Oslo, issn 0332-7620

Kommentarer (1)

skrev Ivar Stokkeland

Dette er ei nokså sentral bukt i Jan Mayens historie, så det kunne godt stå noko om historia her. Merk også at det finst ei Kvalrossbukta også på Bjørnøya. Mvh Ivar Stokkeland, Norsk Polarinstitutt

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg