Henrik van Brederode

I Brederodes levetid var Nederlandene (som omfattet Nederland, Belgia, Luxembourg og deler av Tyskland og Frankrike) styrt av de dypt katolske habsburgerne, samtidig som reformasjonen spredte seg i landet. Margrete av Parma, som styrte Nederlandene på vegne av kong Filip 2 av Spania, forsøkte å stoppe dette ved å innføre den spanske inkvisisjonen i Nederlandene, noe som ble dårlig mottatt.

Brederode konverterte tidlig fra katolisismen til kalvinismen, og i 1557 giftet han seg med den tyske lutheraneren Amalia von Neuenahr-Alpen. Dette førte ham i opposisjon til kong Filip, og sammen med blant annet Ludvig av Nassau, en yngre bror av Vilhelm den tause, stiftet han edsforbundet av adelsmenn i 1565. Dette forbundet besto av både katolske og protestantiske adelsmenn fra alle deler av Nederlandene, og de gikk inn for religiøs fred i området, på samme måte som hugenottene ønsket seg i Frankrike. I praksis innebar dette å avskaffe inkvisisjonen og oppheve ulike forordninger mot kjetteri. Vilhelm den tause var ikke involvert i forbundet, selv om han også var en forkjemper for religiøs fred.

Den 5. april 1566 kom Brederode og tre hundre andre medlemmer av adelsforbundet til slottet i Brussel, trengte seg inn til Margrete av Parma, og presenterte et bønneskrift for henne. Dette bønneskriftet var et kraftig angrep på inkvisisjonen, et krav om at den opphørte, samt en tydelig trussel om væpnet opprør dersom dette ikke skjedde. Margrete gikk med på å oppheve forordningene mot kjetteri mens bønneskriftet ble overlevert til kong Filip. Brederode og tilhengerne hans ble nå kjent under tilnavnet geuser (tiggere), etter en episode under overleveringa av bønneskriftet. I løpet av de neste månedene reiste de fra by til by og samlet inn underskrifter fra flere adelsmenn til støtte for innholdet i skriftet.

Opptrinnet i Brussel fikk imidlertid vidtrekkende konsekvenser. At religiøse avvikere ikke lenger ble straffet førte direkte til de såkalte hekkeprekenene senere samme år. Dette var åpenlyse protestantiske prekener som foregikk utendørs. Noen av disse prekenene førte videre til bildestormen på sensommeren 1566, som var en bølge av religiøst motivert hærverk mot katolsk kirkekunst. Bildestormen virket polariserende på adelen: Noen ble skremt av volden og valgte å holde seg lojale mot kongen, mens andre, som Brederode, ble radikalisert og gikk til væpnet opprør. Andre igjen, som Vilhelm den tause, prøvde i det lengste å holde på en mellomposisjon.

Brederode hadde ved årsskiftet 1566 til 1567 klart å samle en viss støtte for væpnet opprør i og rundt Amsterdam og Utrecht, men lufta gikk ut av dette opprøret i mars samme år, etter et slag ved Antwerpen, og Brederode flyktet fra Nederlandene i april. Vilhelm den tause hadde også dratt i eksil rundt samme tid, og i juni samme år besøkte Brederode Vilhelm i Dillenburg i dagens Tyskland. Brederode forsøkte her å få Vilhelm med på væpnet opprør, men uten hell. Først etter Brederodes død i 1568 bestemte Vilhelm seg for å heise opprørsfanen.

Etter lederrollen i adelsforbundet av 1566 fikk Brederode kallenavnet de grote geus, som betyr «den store geusen». Den nederlandske forfatteren Johan Fabricius skrev romanen De grote geus om Brederode i 1949.

• adel
• Belgias historie
• den spanske inkvisisjonen
• Filip 2 – av Spania
• Nederlandene
• Nederlands historie
• Åttiårskrigen