Franz Berwald

Anon. begrenset

Franz Adolf Berwald, svensk musiker, komponist, fysioterapeut og industrimann. Faren oppdaget tidlig sønnens musikalske begavelse, ble hans første lærer i fiolin og ga ham en grundig musikalsk utdannelse med det mål å legge alt til rette for en fiolinistkarriere for sønnen. Etter faren ble Edouard Du Puy hans lærer, og som nyutnevnt hovkapellmester i 1812 ansatte Du Puy sin 16 år gamle elev som førstefiolinist, en stilling han hadde mer eller mindre uavbrutt til 1828. Om Berwalds komposisjonsstudier fins det ingen sikre opplysninger. Det meste taler for at han var autodidakt.

Berwalds viktigste komposisjoner fra ungdomstiden er A-dursymfonien (fragment) fra 1820, fiolinkonserten som han skrev til broren August, strykekvartetten i g-moll, klaverkvartetten med blåsere samt septetten. Kritikken i stockholmspressen var de første årene ganske avmålt, men ble gradvis noe mer positiv.

I 1829 reiste Berwald til Berlin. Det meste taler for at han ønsket å komponere operaer, datidens karrierevei fremfor andre. Det er imidlertid usikkert hvor vellykket dette ble, kildene er nemlig uklare om hvilke og hvor mange operaer han klarte å fullføre. Én har etter alt å dømme vært Leonida som var ferdig i 1829–30, en annen, Estrella de Soria, var under arbeid da oppholdet i Berlin gikk mot slutten våren 1841. De siste 5–6 årene i Berlin gjorde Berwald større karriere som fysioterapeut enn som komponist. I 1835 åpnet han et ortopedisk institutt som han lyktes vel med både medisinsk og økonomisk. I Berlin møtte han Mathilde Scherer som han giftet seg med i 1841. Inspirert av alt dette flyttet han våren 1841 til Wien. Her gikk han imidlertid mer inn for musikken enn for ortopedien. Den første versjonen av Estrella de Soria ble fremført i privat sammenheng i oktober. Berwald skrev imidlertid ikke bare scenemusikk, han komponerte også instrumentalmusikk. Sinfonie sérieuse og flere tonedikt så dagens lys. For Berwald ble en konsert i Redoutensaal i Wien et høydepunkt. Han dirigerte selv tre av sine tonedikt og ble møtt av et meget velvillig publikum; ikke minst var pressekorpset positivt – en suksess for ham i musikkens hovedstad.

Fra 1842 til 1846 oppholdt Berwald seg i Stockholm. Om han hadde tenkt seg en tilbakekomst til den svenske hovedstaden i triumf etter suksessen i Wien, ble han i så fall meget skuffet. Han fikk antatt to operetter til Kongliga Teatern – Jag går i kloster og Modehandlerskan. Ingen av dem ble suksesser, den første ble oppført seks ganger, den andre ble tatt av programmet etter bare en prøve. Sinfonie sérieuse ble også fremført, men den ble fullstendig slaktet. Dette kan ha sin årsak i en meget slett forberedelse. Hva ingen visste, var at de fire årene i Stockholm skulle komme til å resultere i Berwalds mest gedigne verk – de fire symfoniene: Sinfonie sérieuse, Sinfonie capricieuse, Sinfonie singulière og Sinfonie naive, den siste en tittel Berwald senere endret til kort og godt Sinfonie N:o 4.

De tre årene fra 1846 til 1849 oppholdt Berwald seg i Wien. Den første tiden hadde han betydelig suksess med sin musikk. Jenny Lind medvirket på premieren på det nye syngespillet Ein ländliches Verlobungsfest in Schweden. Dette skapte furore og oppmerksomhet. Han konserterte flittig, blant annet i Salzburg, der han ble utnevnt til æresmedlem i Mozarteum. Det gledet ham ikke mindre at pressen både viste ham oppmerksomhet og visste å verdsette hans musikk. Men tidene skulle forandre seg fort. De urolige tidene på slutten av 1840-tallet gjorde at Berwald fikk økonomiske problemer og følte seg tvunget til å flytte tilbake til Stockholm, men nå som en bunnskrapt og dypt skuffet person.

Berwald kunne ikke lenger livnære seg av musikken. Imidlertid fantes det gode og innflytelsesrike menn i hans vennskapskrets som hjalp ham. Han ble disponent på Sandö Glasbruk, en stilling som satte ham i stand til fortsatt å dyrke musikken, og 1850-årene ble Berwalds kammermusikkperiode. Blant annet så pianotrioene i f-moll og d-moll dagens lys i 1851, en klaverkvintett i A-dur (ufullstendig) i 1853 og klaverkvintettene i c-moll og A-dur i henholdsvis 1853 og 1857. Etter dette kom Berwalds gjenopprettelse og gjennombrudd i hjemlandet. I året 1862 satte Kungliga Teatern opp Estrella de Soria. I 1864 ble han utnevnt til medlem av Kungliga Musikaliska Akademien, og i 1867 ble han professor i komposisjon ved Kungliga Musikkonservatoriet.

Berwalds sikre måte å behandle orkestret på, tyder på at han utviklet sin kunnskap på dette området i orkestergraven i Kungliga Hovkapellet. Beherskningen av det formelle tyder på grundige studier av først og fremst Ludwig van Beethovens partiturer, i tillegg til verker av Wolfgang Amadeus Mozart, Hector Berlioz, Felix Mendelssohn og Luigi Cherubini. Han stod helt fremmed overfor Richard Wagners idéer, og bortsett fra Mendelssohn hadde han heller ikke så meget til overs for den såkalte Leipzig-skolen. Det er fremfor alt den klare og effektfulle orkestersatsen som viser at Berwald må ha tilegnet seg sin orkesterkunnskap som aktiv musiker. Bare i få tilfeller overgår Berwalds orkestermusikk Beethovens. Stiltrekkene er den wienerklassiske orkestersatsen. Ikke minst er dette tydelig i de fire symfoniene, verker som savner sidestykke i svensk musikk. Berwalds komposisjonsmetode synes å gå ut på at et tema eller et motiv ikke bare var tenkt som noe per se, men at det alltid var tenkt for et bestemt instrument. Ikke minst dette gjør at Berwalds instrumentalsats alltid virker naturlig og smidig. 

Fire symfonier: Sinfonie sérieuse (g-moll, 1841–42), Sinfonie capricieuse (D-dur, 1842), Sinfonie singulière (C-dur, 1845), symfoni nr. 4 (Ess-dur, ”Naïve1845). 

Orkesterverk i én sats (tonedikt): ”Slaget vid Leipzig. Musikalisk målning”

(1828), ”Ouverture til Estrella de Soria” (1841), ”Polonaise ur Estrella de Soria” (1841–42), ”Elfenspiel” (1842), ”Bayaderen–Fest” (1842), ”Erinnerung an die norwegischen Alpen, Tongemälde für grosses Orchester” (1842), ”Ernste und heitere Grillen, Fantasiestück für Orchester” (1842, samt en senere omarbeidelse), ”Wettlauf” (1842), ”Ouverture til Modehandlerskan” (1843).

 

Konserter med orkester: Konsert for fiolin og orkester i ciss-moll op. 2 (1816), Tema med variasjoner (1816); konsert for to fioliner og orkester i A-dur (1817);

Konzertstück für Fagott und Orchester, op. 2 (1827); konsert for klaver og orkester nr. 1 i D-dur (1855)

 

Kammermusikk: ”Duo pour Piano et Violon” (D-dur, trolig 1858), Duo Concertant i A-dur (1816–17), ”Duo für Pianoforte und Violoncello, op. 7 (1857), strykekvartett i g-moll (1818), strykekvartett i a-moll (1849), strykekvartett i Ess-dur (1849); klavertrio (nr. 0) i C-dur (1845), klavertrio nr. 1 i Ess-dur (1849), klavertrio nr. 2 i f-moll (1851), klavertrio nr. 3 i d-moll (1851), klavertrio nr. 4 i C-dur (ca. 1853); klaverkvintett nr. 1 i c-moll op. 5 (1853), klaverkvintett nr. 2 i A-dur op. 6 (1850–57); kvartett for klaver og blåsere i Ess-dur (1819), Septett i B-dur (1818).

 

Opera: ”Drottningen av Golconda” (komposisjonsår usikkert; verket eksisterte i 1864), ”Estrella de Soria” (1842; en ny versjon hadde premiere i Stockholm i 1862).

 

Operette/Syngespill: ”En lantlig bröllopsfest” (1847?), ”Jag går i kloster” (1842), ”Modehandlerskan” (1843).

 

I tillegg finner man et orgelverk, et par klaververk, et par verk for mannskor samt en rekke sanger med klaver. 

Videre lesning

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.