østerriksk komponist, regnes som en av de største komponistene og er kanskje den eneste som har skapt mesterverker innenfor alle sjangre. Han var også en usedvanlig produktiv komponist; til tross for at han bare ble 35 år gammel inneholder verklisten over 600 verker.
Liv
Mozart ble født i Salzburg som sønn av musikeren og komponisten Leopold Mozart. Av sju søsken vokste bare to opp, Wolfgang og hans eldre søster Maria Anna («Nannerl», 1751–1829); begge var svært tidlig utviklet. Mozart spilte utmerket piano i 5-årsalderen og skrev vakre og originale komposisjoner i 6–7-årsalderen. Allerede 1762 opptrådte han sammen med sin søster ved hoffene i München og Wien, og året etter tok faren dem med på en lengre Europa-turné, bl.a. til Brussel og Paris. I Paris skrev Mozart sine første betydelige fiolinsonater. I 1764 kom Mozart til London, der han ble i 15 måneder, opptrådte ved hoffet og offentlig for et større publikum. I 1765 fortsatte reisen til Haag, Amsterdam og tilbake til Paris, og først i november samme år vendte de hjem til Salzburg. Turneen var en stor suksess; overalt begeistret Mozart med sitt klaver-, fiolin- og orgelspill og sine sjeldne evner som improvisator.
I 1767 reiste han til Wien, der han ble i ett år, gav konserter og for alvor begynte å gjøre seg bemerket som komponist. Hans syngespill Bastien og Bastienne ble 1768 oppført privat, og keiseren bestilte av ham en opera buffa, La finta semplice, og en festmesse. I farens selskap foretok Mozart tre reiser til Italia mellom 1769 og 1773 og fikk flere oppdrag der, særlig for Milano-operaen.
Da en ny erkebiskop ble innsatt i Salzburg 1772, fremførte Mozart til hans ære en festopera, Il sogno di Scipione, og samme år utnevnte erkebiskopen ham til konsertmester.
Sommeren 1773 var far og sønn 10 uker i Wien. Mozart fornyet nå kontakten med wienermusikken og mottok sterke inntrykk fra Joseph Haydns kvartetter og symfonier, noe som kan spores i symfoni nr. 25 og 29 og seks strykekvartetter fra 1773. Bortsett fra en oppførelse av buffa-operaen La finta giardiniera i München 1775, holdt Mozart seg i ro i Salzburg i de to følgende år, sterkt opptatt med skapende arbeid.
I 1777 var han igjen borte fra hjembyen og oppholdt seg først i Mannheim, der han lærte det berømte hofforkesteret å kjenne samt Schweitzers og Holzbauers tyske operaer. Han ble i denne byen vinteren over og forelsket seg i en ung sangerinne, Aloysia Weber, som imidlertid ikke gjengjeldte hans følelser. Våren 1778 kom Mozart til Paris, der han ble vitne til en heftig operastrid mellom komponistene Christoph Willibald Gluck og Niccoló Piccinni. I januar 1779 kom han tilbake til Salzburg, hvor han igjen trådte inn i sin tjeneste hos erkebiskopen.
1780–81 komponerte han sitt første store musikkdramatiske verk, Idomeneo, på bestilling fra München. Året etter brøt han definitivt med erkebiskopen og tok fast opphold i Wien, der han 1782 giftet seg med Aloysia Webers søster, Constanze, og forsøkte å leve som såkalt fri kunstner, dvs. uten fast stilling hos fyrste eller kirke. Han tok imot elever, holdt konserter og var i årene som fulgte Wiens mest feirede pianist. I denne tiden fikk sangspillet Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet) sin første oppførelse (1782), og senere fulgte Le nozze di Figaro (Figaros bryllup, 1786) og Don Giovanni (Don Juan, 1787). Hans vennskap med Haydn fikk stor betydning for Mozarts utvikling.
Mozarts popularitet begynte å dale mot slutten av 1780-årene, og det førte ham opp i økonomiske problemer. Det hjalp ikke stort at han 1787 ble utnevnt til keiserlig kammerkomponist, så lenge som inntektene fra konsertvirksomheten sviktet, og det skulle mye til for å redde ham unna all den gjelden som hadde hopet seg opp. Et lyspunkt kom med operaen Così fan tutte (1790), men på grunn av keiserens død fikk den bare få oppførelser.
I det siste leveåret bedret Mozarts økonomiske situasjon seg. Han var ustanselig i arbeid, og mange av hans største verker ble nå skrevet ned i en voldsom fart: operaene La clemenza di Tito (Titus) og Die Zauberflöte (Tryllefløyten), Requiem (fullført av hans elev Franz Xaver Süssmayr), motetten , klarinettkonserten i A-dur m.m. Etter flere måneders sykdom døde han i Wien. I samsvar med datidens skikk ble han begravd i en fellesgrav på kirkegården St. Marx.
Verker
Selv om Mozart bare ble 35 år, etterlot han seg en enorm produksjon, over 600 verker, som omspenner alle musikkens grener: konserter for fløyte, klarinett, fagott, horn, fiolin og klaver, fiolin- og klaversonater, kvartetter, kvintetter, symfonier, serenader, kassasjoner, divertimenti, operaer, messer, motetter, arier og sanger.
Mozarts skapende virksomhet kan inndeles i tre perioder. Den første, 1762–74, var hans læreår, de år da han reiste mye og tok imot mange forskjellige musikalske inntrykk. Noen av de tidligste komposisjonene viser påvirkning fra samtidige komponister som Schobart og Eckhard og andre tyske komponister som Mozart møtte under sitt Paris-besøk. Under besøket i London 1764 fikk han undervisning av Johann Christian Bach, og fikk gjennom ham innblikk i den italienske musikkstilen; Bachs symfonier er modell for symfoni nr. 1 i Ess-dur og nr. 4 i D-dur, begge komponert i London. De to viktigste stiltrekkene i denne første perioden er det italienske – det lette, utadvendte og underholdende – og det tyske – det med en rikere og dypere uttrykksfylde. Det italienske merkes tydelig i symfoni nr. 10 i G-dur, komponert i Milano 1770 med en lett og lys stemning, mens det tyske stilelementet er fremtredende i symfoni nr. 25 i g-moll, komponert i Salzburg 1773.
Den andre perioden, 1775–80, er en periode da Mozart stabiliserer og forfiner sitt musikalske uttrykk. Her finner vi flere av de første mesterverkene fra Mozarts hånd. Klaversonatene KV 279–284 viser store forskjeller i det musikalske uttrykk – briljans, ømhet og tragikk. De viktigste verkene fra denne perioden er klaverkonsert nr. 9 (Jeunehomme, 1777) og fiolinkonsertene i G-, D- og A-dur (alle komponert 1775). Spesielt forener G-dur-fiolinkonserten en blanding av krystallignende klarhet og fulltonende rik klang, i tillegg til både aristokratiske og humoristiske elementer.
Den tredje perioden er årene i Wien, 1781–91. I denne perioden henter Mozart musikalsk næring foruten fra seg selv også fra et dypere studium av Haydns verker i tillegg til J. S. Bachs – først og fremst Bachs Die Kunst der Fuge og Das Wohltemperierte Klavier. Perioden karakteriseres av en nærmest perfekt syntese av forholdet mellom form og innhold, og en forening av italienske og tyske stiltrekk til en raffinert eleganse forent med uttrykksmessig og følelsesmessig dybde. Verkene får en større grad av individualitet.
Det er i denne perioden at de verkene er skapt som fremfor noen har gjort Mozart udødelig, bl.a. c-moll-fantasien (1785) og c-moll-sonaten for klaver (1784), en rekke av kammermusikkverkene, herunder seks strykekvartetter som han tilegnet Haydn som takk for alt han hadde lært av den store mesteren, og som Mozart i dedikasjonsbrevet skrev er «frukten av et langt og strevsomt forsøk». De viser hans modne evne til på sin egen måte å ta til seg Haydns kvartettstil og å føre den videre.
Mange av de mest kjente klaverkonsertene stammer også fra denne tiden; nr. 20–24 er alle konserter som har vært med på å etablere formen som en av de mest verdsatte musikalske former, der symfoniske, kammermusikalske og operamessige stiltrekk forenes.
I tillegg kommer noen av Mozarts mest kjente symfonier. De tre siste, nr. 39–41, er hans største i denne formen. De ble komponert i løpet av seks uker i 1788. Hver av dem viser sin egen individuelle karakter, samtidig som de kan betraktes som en oppsummering av det sene 1700-tallets musikalske uttrykksverden.
Mozart komponerte sine mest kjente operaer i denne perioden. Med psykologisk klarsyn tegner han sine skikkelser, tekst og musikk forenes i fullendt harmoni. Hans egentlige gebet var buffo-operaen, med et broket persongalleri, kjappe replikker og hurtig fremadskridende handling. Men han bestrebet seg også på å skape en spesiell tysk opera, og i den henseende ble Tryllefløyten et epokegjørende verk.
Perioden avsluttes med et ufullstendig verk som har tatt sterke inntrykk av J. S. Bach: Requiem.
Hovedverker
Opera
| Köchel-nr. | År | |
| Opera seria: | ||
| Il re pastore | 208 | 1775 |
| Idomeneo | 366 | 1781 |
| La clemenza di Tito | 621 | 1791 |
| Opera buffa: | ||
| La finta giardiniera | 196 | 1775 |
| Figaros bryllup | 492 | 1786 |
| Don Giovanni | 527 | 1787 |
| Così fan tutte | 588 | 1790 |
| Tyske operaer (syngespill): | ||
| Bastien og Bastienne | 50 | 1768 |
| Bortførelsen fra Seraillet | 384 | 1782 |
| Der Schauspieldirektor | 486 | 1786 |
|
Tryllefløyten |
620 |
1791 |
Kirkemusikk
| Ca. 15 messer, bl.a. | ||
| C-dur, Dominicus | 66 | 1769 |
| C-dur, Kroningsmesse | 317 | 1779 |
| c-moll, ufullendt | 427 | 1783 |
| Requiem | 626 | 1791 |
| Motetter: | ||
| Exsultate, jubilate, for sopran og orkester | 165 | 1773 |
| Ave verum corpus, for kor og orkester | 618 | 1791 |
Orkestermusikk
| Ca. 50 verker med betegnelsen symfoni, bl.a.: | ||
| Nr. 25, g-moll | 183 | 1773 |
| Nr. 29, A-dur | 201 | 1774 |
| Nr. 31, D-dur, Parisersymfonien | 297 | 1778 |
| Nr. 35, D-dur, Haffnersymfonien | 385 | 1782 |
| Nr. 36, C-dur, Linzsymfonien | 425 | 1783 |
| Nr. 38, D-dur, Pragsymfonien | 504 | 1786 |
| Nr. 39, Ess-dur | 543 | 1788 |
| Nr. 40, g-moll | 550 | 1788 |
| Nr. 41, C-dur, Jupitersymfonien | 551 | 1788 |
| Serenader: | ||
| D-dur, Serenata notturna | 239 | 1776 |
| D-dur, Haffnerserenaden | 250 | 1776 |
| D-dur, Posthornserenaden | 320 | 1779 |
| G-dur, Eine kleine Nachtmusik | 525 | 1787 |
| Divertimenti |
Konserter
| 27 klaverkonserter (herav 4 som er bearbeidelser av andres verker), bl.a.: | ||
| Nr. 7 i F-dur, for tre klaverer | 242 | 1776 |
| Nr. 9 i Ess-dur, Jeunehomme | 271 | 1777 |
| Nr. 10 i Ess-dur, for to klaverer | 365 | 1779 |
| Nr. 12 i A-dur | 414 | 1782 |
| Nr. 17 i G-dur | 453 | 1784 |
| Nr. 20 i d-moll | 466 | 1785 |
| Nr. 21 i C-dur | 467 | 1785 |
| Nr. 22 i Ess-dur | 482 | 1785 |
| Nr. 23 i A-dur | 488 | 1786 |
| Nr. 24 i c-moll | 491 | 1786 |
| Nr. 26 i D-dur, Kroningskonserten | 537 | 1788 |
| Nr. 27 i B-dur | 595 | 1791 |
| 5 fiolinkonserter, bl.a.: | ||
| G-dur | 216 | 1775 |
| D-dur | 218 | 1775 |
| A-dur | 219 | 1775 |
| Sinfonia concertante, Ess-dur, for fiolin og bratsj | 364 | 1779 |
| 2 fløytekonserter: | ||
| G-dur | 313 | 1778 |
| D-dur | 314 | 1778 |
| 4 hornkonserter: | ||
| D-dur | 412 | 1782 |
| Ess-dur | 417 | 1783–86 |
| Ess-dur | 447 | 1783–86 |
| Ess-dur | 495 | 1783–86 |
| Øvrige konserter: | ||
| Fagottkonsert, B-dur | 191 | 1774 |
| Konsert for fløyte og harpe C-dur | 299 | 1778 |
| Klarinettkonsert, A-dur | 622 | 1791 |
Kammermusikk
| 23 strykekvartetter, bl.a.: | ||
| G-dur | 387 | 1782 |
| d-moll | 421 | 1782 |
| Ess-dur | 428 | 1783 |
| B-dur, Jaktkvartetten | 458 | 1784 |
| A-dur | 464 | 1785 |
| C-dur, Dissonanskvartetten | 465 | 1785 |
| (alle tilegnet J. Haydn) | ||
| D-dur | 1789 | |
| B-dur | 1790 | |
| F-dur | 1790 | |
| (de «prøysiske» kvartetter) | ||
| 6 strykekvartetter | ||
| 4 kvartetter for fløyte og strykere | ||
| Kvartett for obo og strykere, F-dur | 370 | 1781 |
| Kvintett for klarinett og strykere, A-dur | 581 | 1789 |
| 33 sonater for fiolin og klaver |
Klavermusikk
| 18 sonater | 1774–75, 1777–78 og 1784–89 | |
| Klaverfantasier | ||
| 5 sonater for firhendig klaver | ||
| Sonate for to klaverer, D-dur | 448 | 1781 |
Tabellen oppgir Köchel-nummer og komposisjonsår. Stort sett fordeler Köchels numre seg slik: Nr. 1–166 er fra årene 1762–73, nr. 167–374 er fra 1773–81, nr. 375–492 er fra 1781–86 og nr. 493–636 er fra 1786–91.