det minste av nåtidens strykeinstrumenter og det ledende i orkesteret, hvor det er fører for gruppen fiolin, bratsj, cello, kontrabass. Sin nåværende klassiske form har den litt etter litt fått i en utvikling som visstnok hovedsakelig foregikk i Nord-Italia og var ferdig ca. 1500. Den firestrengede fiolinen kan belegges i regulær bruk fra omkring 1550. Ledende fiolinbyggere på denne tid var Andrea Amati (Cremona) og Gasparo da Salò (Brescia). Gjennom Cremona-skolen ble fiolinen utviklet til sin høyeste fullkommenhet i begynnelsen av 1700-tallet, med familiene Amati og Guarneri og Antonio Stradivari, som de ledende byggere. Utenfor Italia stod Jacob Stainer i fremste rekke.
Fiolinen har form av en lukket kasse med to svakt buede rundaktige flater og sidevegger. På dekket er det to lydhull og mellom dem en stemmestokk som støtter stolen og fortsetter oppover i en hals med avrundet snegl. De fire strenger er festet i en strengeholder og løper over stolen og gripebrettet opp i sneglen eller snekken, hvor de festes i skruer som regulerer deres stemning. De er stemt i rene kvinter g, d1, a1, e2. E-strengen kalles kvinten.