Finnmarksloven, lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke. Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv (§1).

Eiendoms- og bruksforhold i Finnmark fylke har vært særpregede. Det skyldes en forholdsvis sen «kolonisering» fra Sør-Norge, men fremfor alt den eldgamle samiske befolkningen med dens nomadiske utnyttelse av landsdelen.

Oppfatningen har vært at staten er grunneier. Dette kom for eksempel til uttrykk i lov av 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. At befolkningen i Finnmark har rettigheter til utmarksressursene, har vært anerkjent, men vernet om disse rettighetene har vært uklart.

Etter striden om utbyggingen av Altavassdraget har det vært foretatt omfattende utredninger om rettighetsforholdet i Finnmark – se Samerettsutvalget. Resultatet av dette arbeid er blant annet Finnmarksloven av 17. juni 2005 nr. 85, som organiserer eiendomsforholdet på en ny måte og gir regler om utnyttelse og styring av naturressursene.

Loven etablerer et nytt selvstendig rettssubjekt: Finnmarkseiendommen, på samisk Finnmárkkuopmodat (FeFo), som eier av det som tidligere ble betegnet som «statens umatrikulerte grunn» og som omfatter det alt vesentlige av arealet i fylket (§ 6).

FeFo fremstår i prinsippet som en privat grunneier som ikke kan instrueres fra statens side, men er som andre private grunneiere underlagt en rekke offentligrettslige regler (om for eksempel naturvern, jakt og fiske). Av unntak nevnes at FeFo ikke kan pantsette sin faste eiendom og kreditorene kan ikke ta beslag i den, og FeFo kan ikke slås konkurs.

Det forutsettes at Finnmarkseiendommen vil gå med overskudd, og overskuddet kan besluttes utbetalt til fylkestinget, Sametinget eller allmennyttige formål som kommer fylkets innbyggere til gode. Loven har betydningsfulle bestemmelser om utnyttelsen til fordel for innbyggerne i fylket og regler som skal sikre naturgrunnlaget for samisk kultur og innbyggerne i fylket. Det heter i § 3 at loven må anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk.

FeFo har ikke vern mot at dens rettsstilling endres ved senere lov (§ 20).

Visse rettigheter er tillagt innbyggerne i en kommune: fiske med garn i ferskvann, laksefiske med faststående redskap i sjøen, sanking av egg og dun, hogst av løvvirke til brensel for husbehov og til gjerdestaur m.v. (§ 22). Den som er bosatt i fylket, har på hele Finnmarkseiendommen jaktrett og rett til fiske med håndsnøre, rett til plukking av multer og uttak av trevirke til husflid, og til gårdsbrukene ligger det beiterett (§ 23). Enkeltpersoner eller grupper av personer kan bli tildelt særskilt tidsbegrenset rett til utnyttelse av fornybare ressurser (§ 24). Også den som ikke er bosatt i Finnmark, har visse rettigheter: til småviljakt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre og plukking av multer til egen husholdning (§ 25).

FeFo må ved sin forvaltning ikke gjøre inngrep i kollektive og individuelle rettigheter – eiendomsrett og bruksrettighet – som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk eller som følger av reindriftloven (§ 5 annet ledd), og loven fastslår at samene «har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark» (§ 5 første ledd). Dette er nevnt for å vise at den samiske bruk av utmarka er en bruk som gjennom hevd og alders tids bruk kan etablere rettigheter, slik det er anerkjent for utmarksbruk ellers i landet.

Forvaltningen ligger til et styre på seks medlemmer som alle må være bosatt i Finnmark. Tre oppnevnes av fylkestinget, tre av Sametinget, og de seks velger selv sin leder (§ 7). Vedtak treffes i alminnelighet ved alminnelig flertall. Det er særlige vedtaksregler der det gjelder endret bruk eller avhendelse eller utleie av utmark når dette er av betydning for samisk kultur med videre. Saken kan da bli forelagt Sametinget, og i særlige tilfeller kan den endelige avgjørelsesmyndighet ligge hos Kongen (§ 10). Styrets virksomhet er underlagt tilsyn av en kontrollkomité på tre medlemmer; fylkesting, Sameting og Kongen oppnevner én hver (§ 16). Regnskap skal føres i samsvar med regnskapsloven, og det skal revideres av en statsautorisert revisor (§ 13).

Omfanget av de rettigheter som er opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk, er i mange henseender uklart. Til avklaring er det etablert en kommisjon (Finnmarkskommisjonen) som skal utrede bruks- og eierrettigheter på det område som F overtar (§ 29). Blir kommisjonens konklusjon ikke godtatt, kan tvistespørsmålet innbringes for en særdomstol (Utmarksdomstolen for Finnmark), og dens avgjørelse kan påankes til Høyesterett (§§ 36 og 42).

I disse vassdragene har lokalbefolkningen særskilte rettigheter til fiske. Kompetansen til å utferdige nærmere forskrifter om utøvelsen av dette fisket er ikke lagt til styret i Finnmarkseiendommen, men til Kongen (§ 28).

Lovens kapittel 1 er generelt og gjelder for all eiendom i Finnmark. Av reglene her nevnes § 5 (omtalt ovenfor) om rettigheter opparbeidet ved hevd og alders tid, og § 4 om at Sametinget kan gi retningslinjer for bedømmelsen av den betydning endret utmarksbruk har for samiske interesser.

    • Hernes, Hans-Kristian & Nils Oskal (red.): Finnmarksloven, 2008, isbn 978-82-02-26969-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.