Familie- og likestillingsspørsmål i Spania

Likestillingssaken i Spania opplevde en tidlig oppblomstring på 1930-tallet under den andre republikken, og grunnloven av 1931 var moderne for sin tid. Etter den spanske borgerkrigen ble diktaturet til general Francisco Franco innført 1939-75, og med støtte fra den katolske kirken, ble den gamle familieloven gjenopprettet og mange av rettighetene forsvant.

Ved overgangen til demokrati ble mange forhold rundt likestilling forbedret, og i dag har Spania kommet langt på likestillingsområdet. I store trekk skiller ikke landet seg vestentlig ut fra andre EU-land. På enkelte området innen likestilling har Spania vært et foregangsland, blant annet på områder som bekjempelsen av kjønnsbasert vold og i kjønnsnøytral ekteskapslovgivning. Spania godkjente kjønnsnøytral ekteskapslov før Norge.

Tradisjonelt har kvinnene i Spania hatt få samfunnsrettigheter, kvinnebevegelsen har vært svak, og likestillingskampen har gått langsommere enn i de fleste andre europeiske land. Under den andre republikken (1931-36) oppnådde spanske kvinner en rekke nye rettigheter.

Konstitusjonen av 1931 gav kvinnene stemmerett og innpass i en rekke offentlige tjenester, en viss råderett over egen inntekt, og rett til 12 ukers svangerskapspermisjon med full lønn. Dermed fikk kvinner i Spania stemmerett to tiår etter norske kvinner (1913), men flere år før kvinner i Frankrike (1944), Italia (1946), Sveits (1971), og Portugal (1976). I 1932 fikk kvinner og menn lik rett til skilsmisse

Clara Campomar regnes for Spanias mest sentrale forkjemper for kvinners rettigheter under den andre republikken. Hun var en av de tre første kvinnelige kongressmedlemmene i Spania, sammen med Victoria Kent og Margarita Nelken.

Med Francos seier i 1939 ble imidlertid den gamle familieloven gjeninnført. Skilsmisse ble igjen forbudt. Stemmeretten mistet dessuten mye av sin hensikt så lenge diktaturet varte. Abort, som tradisjonelt haddde vært ulovlig og straffbart i Spania, hadde vært tillatt ved lov i Cataluña i en kort periode under den andre republikken (1936-37), og under den spanske borgerkrigen var det tillatt i områder der den republikanske siden styrte. Under Francos styre ble abort igjen ulovlig. Alle kvinneorganisasjoner var forbudt, unntatt fascistiske organisasjoner og husmorforbund som begrenset seg til humanitær virksomhet.  

På sekstitallet endret landet seg på mange områder, blant annet på grunn av industraliseringen av landet og turistindustrien. I 1961 ble prinsipiell likestilling innført, og kvinner fikk adgang til statlige stillinger og til samme lønn som menn. I begynnelsen av 1970-årene vokste en ny, illegal kvinnebevegelse frem, med utspring blant studenter og intellektuelle.

Francos død i 1975 sammenfalt med starten på FNs kvinnetiår (1976-85), og dette satte fokus på en mengde områder hvor spanske kvinner var diskriminertI tillegg bidro Spanias medlemskap i FN og EU til en gradvis holdningsending på mange områder i et samfunn som var markert av Francos regime og den katolske kirkes fremtredende posisjon.

Med den nye grunnloven av 1978 ble en mengde forhold for kvinner forbedret; blant annet ble kjønnsdiskriminering forbudt, og kvinner ble likestilt med mannen i retten til å eie fast eiendom. Skilsmisse og bruk av prevensjon ble legalisert i 1981, og abort i 1983. Loven tillot abort inntil uke 12,  i tillfeller der kvinnens liv og helse var i fare, ved misdannelse av fosteret og ved vodtekt. Den spanske abortloven ble endret i 2010,  med en utvidelse av tidsfristen (uke 14). Fødselspermisjonen er på seksten uker, og deler av den kan fordeles mellom mor og far.

I overgangstiden til demokratiet fikk kvinner større politisk innflytelse.

  • I årene 1977-79 var det 27 kvinner i senatet og i kongressen.
  • I Adolfo Suarez sentrumsregjering i 1981 fikk Spania sin første kvinnelige minister: kulturminister Soledad Becerril.
  • I Felipe González første av fire perioder som statsminister, var det ingen kvinnelige ministre. I 1988 ble to kvinner utnevnt til ministre, og totalt utnevnte Felipe González fem kvinnelige ministre.
  • I José María Aznars to regjeringsperioder ble 10 kvinner utnevnt i ministre. I 1997 var det 29 % kvinner i regjeringen.
  • I José Luis Rodríguez Zapateros regjeringstid kom flere nye endringer. I 2004 hadde Zapateros regjering 50 % kvinnelige ministre. I tillegg ble det opprettet et eget departement for likestilling 'Ministerio de Igualdad', som ble ledet av Bibiana Aído, Spanias yngste kvinnelige minister i demokratiets historie. Departementene ble imidlertid omorganisert i 2010, hvorpå likestillingsdepartementet ble avviklet og området underlagt helsedepartementet.
  • Kvinneandelen gikk noe ned i den nåværende regjeringen til Mariano Rajoy (2011 - ), som består av fire kvinner og ti menn. Spanias nåværende visestatsminister er Soraya Saenz de Santamaria.

I dag er en stor andel kvinner aktive i politisk liv i Spania, og flere store partier har kvinner i sentrale posisjoner, blant annet PP og PSOE. Partiet UPyD ledes av Rosa Diez, og Madrids ordfører er Ana Botella.

Kvinnekampen i Spania har ikke hatt den samlende virkning som andre steder i Europa, og kvinnebevegelsen som en samlende paraplyorganisasjon har fungert dårlig. Men de enkelte organisasjonene innenfor fagbevegelsen, i de politiske partiene og ved universiteter, høyskoler og i skoleverket fortsetter arbeidet for å fremme likestilling og likeverd mellom kjønnene, og har oppnådd svært mye siden Francos død.

  • Likelønn: I prinspippet har kvinner og menn i dag lik rett til lønn, men i praksis er det en lønnsforskjell på 22,5 %. Lønnsgapet kan til en viss grad forklares med at mennene får flere tillegg for overtidsbetaling, kvelds- og helgearbeid, og fordi kvinner i større utstrekning har deltidsjobber. De største forskjellene registreres i det private næringsliv.
  • De offentlige planene for like rettigheter for kvinner på 80- og 90-tallet omhandlet særlig kvinners muligheter innenfor det politiske og økonomiske samfunnsliv i Spania, og resulterte i at en frigjøringsprosess på dette planet for alvor tok fart.
  • Likestillingsloven: Den nye likestillingsloven av 2007 har satt fokus på regler for kjønnskvotering i styrer og ledende posisjoner. Loven slår fast av andelen kvinner i styrer og komiteer ikke skal være mindre enn 40  %. Det er kommet nye ordninger for kvinnelige gründere, tiltak for inkludering romkvinner og bekjemping av kjønnsbasert vold.
  • Spania regnes for et foregangsland i bekjempelsen av kjønnsbasert vold. Likevel har kjønnsbasert vold i løpet av de siste ti år tatt livet av rundt 50-70 kvinner hvert år. Rundt 30 % av kvinnene har utenlandsk bakgrunn.
  • Barnefødselsraten følger tendensene for kvinner i Sør-Europa. Spanske kvinner føder i gjennomsnitt 1,4 barn, sammenliknet mot norske kvinners 1,88 (2011) barn per kvinne.
  • Det er i dag flere kvinnelige enn mannlige studenter ved spanske universiteter. I 2011 var andelen av kvinnelige studenter 53,9.
  • Spania har samarbeidet med Norge i ‘Balanse-prosjektet’, et prosjekt med fokus på kombinasjonen mellom arbeid og familieliv.
  • 2011 var Spania sammen med Norge og Storbritannia de landene som ga mest i kjernestøtte til FNs kvinneorganisasjon UN Women.

Regjeringen.no (Europaportalen): Norge og Spania lærer likestilling av hverandre

Regjeringen.no (Europaportalen): Norge og Spania samarbeider om likestilling

Norad

Kjønnsbasert forskning

Institutt for Samfunnsforskning: Glassheis i løse luften

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.