Edith Södergran, finlandssvensk forfatter som til tross for sitt korte liv regnes som en sentral og populær lyriker, og som innledningen til svenskspråklig, modernistisk lyrikk.

Blant hennes mest kjente dikt kan nevnes «Dagen svalnar», «Landet som icke är», «Triumf att finnas till», «Livet», «Vierge moderne», «Facklorna» og «Till Eros».

Hun ble født i en velstående borgerfamilie i St. Petersburg i Russland. Faren Matts Södergran (1846–1907) var sagbruksbestyrer og ingeniør som i flere år hadde arbeidet for Alfred Nobel. Moren Helena Holmroos (1861–1940) var datter av en støperieier som opprinnelig kom fra Bjärnå. Edith gikk 1902–1909 på den tyskspråklige Petrischule i St. Petersburg, hvor hun fikk gode karakterer. Familien vekslet mellom å bo i den russiske hovedstaden og på feriestedet i den finske grensebyen Raivola.

I tenårene, 1907–1909, skrev hun tradisjonelle dikt på flere forskjellige språk. Vaxdukshäftet, som ble utgitt i 1961, inneholder 238 dikt. 207 av dem er på tysk, ett er på russisk, fire på fransk og 27 på svensk. Det er de siste diktene i heftet som er på svensk.

Faren døde av tuberkulose i november 1907, og ved årsskiftet 1908–1909 fikk hun selv påvist tuberkulose. I årene 1909–1911 var hun i fem perioder på sanatorium i Nummela, Finland. 1911–1914 oppholdt hun seg på tuberkulosesanatorium i Davos, Sveits sammen med moren. Herfra gjorde de en måneds reise til Italia i 1913 og en rundreise i Tyskland. Summen av skolegang, språkkunnskaper og utenlandsopphold må ha gitt henne en bred dannelse.

Under novemberrevolusjonen i 1917 mistet familien alt unntatt sommerstedet i Raivola på Det karelske nes. Mor og datter bodde heretter her, og livnærte seg med utleie av rom, forfatterstipend og Ediths fotografering.

Til tross for at revolusjon, borgerkrig, sykdom og fallitt etter hvert kom til å prege den lille familien, tyder mye på at hun fikk en liberal og kultivert oppvekst, hvor hun fikk trygghet, selvtillit og frimodighet til å utfolde seg. Moren, som det meste av livet var hennes eneste familie, må ha vært svært støttende.

Etter en anmeldelse av Septemberlyran i januar 1919 fikk Södergran kontakt med den jevngamle forfatteren og litteraturkritikeren Hagar Olsson (1893–1978). De innledet en brevveksling preget av Södergrans intensitet og forventninger. Flere dikt i Rosenalteret er tilegnet venninnen.

I 1921–1922 forsøkte hun å få utgitt et utvalg finske dikt i sin egen tyske oversettelse, men mislyktes.

Selv om mytene framstiller henne som misforstått og oversett, viser en nærmere lesning at hun ble anmeldt forholdsvis mye, og til dels nyansert og anerkjennende. Redaksjonen i det kortvarige, modernistiske kulturtidsskriftet Ultra (7 nummer i 1922) løftet henne fram. Det var Elmer Diktonius, Hagar Olsson og Lauri Salava. Hun bidro selv til Ultra med aforismer under tittelen «Tankar om naturen» og med en artikkel om den russiske lyrikeren Igor Severjanin. Hun hadde også en viss kontakt med andre finlandssvenske forfattere, og mottok en gave på 5000 mark fra den finske forfatterforeningen i 1922.

Södergrans dikt er fulle av paradokser. Rahikainen (2014, doktoravhandlinga) oppsummerer dem som livsbejaende og fulle av dødslengsel, ekstatiske og lavmælte, selvforherligende og selvfornektende, ekkelt ironiske og banalt patetiske. På lignende måte oppsummerer Lunden (2001/2004) diktet «Landet som icke är» som en helt spesiell legering av trøtthet, sorg og triumf.

Södergran var påvirket av tysk ekspresjonisme, russisk futurisme og fransk symbolisme. Mens den første samlingen kan beskrives som dekadent og symbolistisk, er det ekspresjonistiske tydeligere til stede i de tre følgende samlingene. I den siste, posthume samlingen er det naturdikt med en sterkere religiøs undertone.

Samtidig med utgivelsen av Septemberlyran skrev hun et innlegg i Dagens Press 31. desember 1918 hvor hun legger fram sitt litterære program. Dette er en av de tidligste poetikker av en kvinnelig forfatter i Norden. Både dette innlegget, et kort forord i Septemberlyran og de mer åpenbare referansene til Nietzsche i diktene kan oppfattes som et svar på reaksjonene etter debutsamlingen. Hun vil vise at hun er en gjennomtenkt og kunnskapsrik lyriker. I forordet skriver hun at «Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är.»

Det kan likevel diskuteres om det er mulig å påvise ulike faser og utvikling gjennom forfatterskapet. Lunden (2001/2004) peker på at de fire diktsamlingene utkom tett, og at mange av diktene i de senere samlingene allerede forelå samtidig med de første samlingene. Hun ble for eksempel ikke kjent med Steiners tanker før høsten 1919, da manuset til Framtidens skugga var ferdig. Påvirkningen fra Rudolf Steiner kan med andre ord best knyttes til den posthume diktsamlinga, men også der var mange av diktene skrevet tidligere.

Det er uenighet om hvor konkret diktene er knyttet til det landskapet i Raivola som var hennes. Noen mener å gjenkjenne huset, hagen, skogen og sjøen, mens andre oppfatter landskapsgjengivelsene som generelle.

Diktene bygger opp under et bilde av den geniale poeten; og poeten er samtidig en kvinne som evner å omskape seg selv. I diktet «Den speglade brunnen» fra debutsamlingen tar selvoppholdelsen makt over skjebnen: «Ödet sade: vit skall du leva eller röd skall du dö! / Men mitt hjärta beslöt: röd skall jag leva.» I diktet «Vierge moderne» fra den samme samlingen framstilles et «jeg» der motstridende egenskaper forenes. Lignende anaforiske opplistinger er et trekk ved flere av diktene, gjerne slik at emner som lykken, døden, smerte, skjønnhet eller mannen defineres gjennom paradokser.

En gjennomgående trekk ved flere av diktene er vekslingen mellom konkrete observasjoner og metaforiske refleksjoner.

Noen av særtrekkene ved hennes dikt kan forklares med at hun aldri fikk noen grunnleggende undervisning i svensk. Finlandssvensk er gjerne mer arkaisk enn rikssvensk, og den eksilsvensk som hun møtte hjemme og i sine omgivelser var muligens enda mindre ledig.

Grava i Raivola fikk i 1933 en minnesten bekostet av Svenska Författerföreningen i Finland. Under Vinterkrigen 1939–1940 ble både grava, kirka og Södergranfamiliens hus ødelagt. Etter Vinterkrigen ble Raivola og det øvrige Karelen en del av Sovjetunionen, nå under navnet Rosjtjino.

Södergrans vennskap med Olsson var ikke friksjonsfritt, men Olsson var i alle fall den som sto henne nærmest, og hun fikk raskt en rolle som forvalteren av Södergrans litterære arv. Sammen med Diktonius redigerte Olsson den posthume diktsamlingen Landet som icke är, og hun skrev fra 1925 og framover en rekke essays om Södergran, blant annet «Diktaren som skapade sig själv» som forord til utvalgte dikt (1940). Hun samarbeider også med Gunnar Tideström om den skoledannende biografien som utkom i 1949.  

Södergrans brev til Olsson ble utgitt i 1955 med forord og kommentarer av Olsson, og ungdomsdiktene ble utgitt i 1961 med kommentarer av Olof Enckell.

Ernst Brunners biografiske roman Edith (1992) skapte en bølge av debatt hvor han ble kritisert for å skape et konvensjonelt bilde av «den sjuke kvinna». Ebba Witt-Brättström (1997) drøftet Brunners og Tideströms mannsperspektiv.   

Med Agneta Rahikainens doktoravhandling og biografi i 2014 kom en revurdering av Hagar Olssons framstilling av Södergran. Rahikainen mener at Södergran i Olssons versjon framstår som barnslig, halvgal og eksentrisk; «sierskan, huldran och den ständigt döende poeten». Rahikainen mener på sin side at Södergran må oppfattes som selvbevisst, selvironisk, ukonvensjonell, velutdannet, reisevant, opprørsk og livsglad.

Edith Södergran-sällskapet ble stiftet i 1985, og deler med ujevne mellomrom ut Edith Södergran-priset, første gang for 1984.

Södergrans Samlade skrifter utkom i 3 bind 1990–2016.

Södergran ble introdusert i Norge gjennom en artikkel av Hagar Olsson i tidsskriftet Samtiden i 1929.

Det samme året møtte Halldis Moren Vesaas forfatterskapet for første gang, og hun skulle senere holde mange foredrag og skrive flere artikler om Södergran, først i 1948.

  • Dikter. 1916
  • Septemberlyran. 1918
  • Brokiga iakttagelser. 1919. Aforismer
  • Rosenaltaret. 1919
  • Framtidens skugga. 1920
  • Landet som icke är. 1925. Posthume dikt
  • Ediths brev, Brev från Edith Södergran till Hagar Olsson. 1955. Redigert av Hagar Olsson
  • Vaxdukshäftet. 1961. Redigert av Olof Enckell
  • Som en eld över askan, Edith Södergrans fotografier. 1993. Redigert av Agneta Rahikainen
  • Arnell, Annette mfl. 5 artikler med ulike analyser av diktet 'Dagen svalnar'. Edda, nr 1, 1988
  • Brunner, Ernst. Edith. Stockholm 1992, norsk utgave 1993. Biografisk roman
  • Grønstøl, Sigrid Bø. «'Eros du grymmaste' ... diktaren Edith Södergran». I: Grønstøl og Unni Langås' Tanke til begjær: nylesingar i nordisk lyrikk. 2001
  • Häll, Jan. Vägen till landet som icke är, en essä om Edith Södergran och Rudolf Steiner. Stockholm, 2006
  • Lunden, Eldrid. «'Ett solens barn' – Edith Södergran på ny». Vinduet, nr 2-3, 2001. Opptrykt i Lundens bok Kvifor måtte Nora gå? 2004. En god introduksjon til liv og forfatterskap.
  • Olsson, Hagar. «Ett diktaröde». Samtiden, 1929
  • Rahikainen, Agneta. Kampen om Edith, biografi och myt om Edith Södergran. Stockholm, 2014. (Anmeldt av Kjerstin Moody i Edda nr 2, 2016)
  • Rahikainen, Agneta. Poeten och hennes apostlar, En biomytografisk analys av Edith Södergranbilden. Doktoravhandling, 2014. (pdf)
  • Rahikainen, Agneta. «Sierskan, huldran ogch den ständigt döande poeten. Hagar Olssons Edith Södergranbilder». Nordisk tidsskrift, nr 2, 2015
  • Stegane, Idar. «Edith Södergran i Noreg». Gränser i nordisk litteratur = Borders in Nordic Literature; Vol II. Redigert av Clas Zilliacus. Åbo, 2008. Foredrag fra IASS XXVI 2006, International Association of Scandinavian Studies 26. konferanse, Åbo 2006.
  • Ström, Eva. Edith Södergran. Stockholm, 1994
  • Tideström, Gunnar. Edith Södergran. Stockholm, 1949. Klassisk og regelmessig opptrykt biografi, skrevet i samarbeid med Hagar Olsson.
  • Vesaas, Halldis Moren. «Edith Södergran». Kvinnen og tiden, 1948. Opptrykt i Livet verdt, prosa i utval, 1998
  • Witt-Brattström, Ebba. Ediths jag, Edith Södergran och modernismens födelse. Stockholm, 1997. Polemisk mot Brunners ensidige kvinneliggjøring i romanen fra 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.