Chiles geografi

Torres del Paine er en stor nasjonalpark med fjell, isbreer, innsjøer og elver i chilenske Patagonia.

Chile kan deles inn i tre topografiske regioner: de høye Andesfjellene i øst, de lave kystfjellene i vest og en fruktbar dal (Valle Central) i midten. Andesfjellene strekker seg fra Atacamaplatået i nord til sentrale Chile, der fjellkjeden stiger opp i Amerikas høyeste fjell, Aconcagua, ved grensen til Argentina.

Geologi

Fra Andesfjellene faller landskapet bratt mot en subduksjonssone ved kysten. Ved kysten er to andre landformer orientert parallelt med Andesfjellene: Valle Central, som er en graben og et forland, og de chilenske kystfjellene, som er en horst.

Fire tektoniske plater finnes i Chile-området: Den antarktiske kontinentalplaten, Nazcaplaten, Scotiaplaten og den søramerikanske kontinentalplaten. Andesfjellene, de chilenske kystfjellene og Valle Central går parallelt nord-sør fra Morro de Arica i Arica til Taitaohalvøya. Nord for Taitao går subduksjonssonen over i Atacamagropen. Dette er grensen mellom den søramerikanske platen og Nazcaplaten. Ved Taitao finnes et trippelpunkt.

Påskeøya og Juan Fernández-øyene er hotspot-øyer i Nazcaplaten som beveger seg østover. Antarktishalvøya i Chilensk Antarktis ligner Andesområdet og regnes som en forlengelse av fjellene.

Andesområdet har stor seismisk og vulkansk aktivitet. Blant tallrike vulkaner – de fleste døde – regnes Villarrica og Mount Hudson som de mest aktive. Valdiviajordskjelvet 22. mai 1960 er det kraftigste jordskjelvet som noensinne er målt med 9,5 på momentmagnitudeskalaen.

Klima

Chiles ekstreme utstrekning i retning nord-sør og ekstreme høydeforskjeller i retning øst-vest skaper betydelige klimaforskjeller. Landet strekker seg gjennom en rekke klimasoner, fra tropiske sone i nord til den tempererte sone i sør. Klimaet er dessuten påvirket av havstrømmene utenfor kysten.

Nordlige Chile influeres av den kalde Perustrømmen, som gir et relativt kjølig og meget tørt klima. I dette området regner det praktisk talt aldri ved kysten, men tåke kan forekomme hyppig. Kystområdene preges ellers av små årstidsvariasjoner i temperatur. I Atacámaørkenen er gjennomsnittstemperatur på sommeren rundt 20 °C, mens på vinteren kan temperaturen nå ned til frysepunktet. Den store forskjellen i temperaturen skyldes at det er solen som er avgjørende for oppvarmingen.

Midtre Chile har subtropisk klima med vinterregn av samme type som middelhavslandene. Om sommeren dominerer tørre, sørlige vinder, mens vandrende lavtrykk vestfra bringer vinterregn. Nedbørmengden øker fra cirka 400 millimeter i nord til 1300 millimeter i sør; størst nedbør får kystområdene. Middeltemperaturene veksler fra cirka 10 °C i juli til 20–25 °C i januar.

Sørlige Chile ligger hele året i vestavindsbeltet, og påvirkes av varme havstrømmer, noe som skaper et mildt og nedbørrikt klima. Klimaet er temperert, med mild vinter og kjølig sommer og jevn fordeling av nedbøren over hele året. Valdivia har således 8 °C og 17 °C i middeltemperatur for juli og januar, og 2660 millimeter nedbør i året.

«Øy-Chile» strekker seg fra Puerto Montt til Kapp Horn. Dette er et av verdens mest stormfulle områder; årlig nedbørmengde kan være opptil 5000 millimeter. Punta Arenas ved Magellanstredet har middeltemperaturen på 2 °C i juli og 11 °C i januar, og ved selve Kapp Horn er tilsvarende tall 2 °C i juli og 8 °C i januar.

Tierra del Fuego (Ildlandet) har en mer polar klimatype. Snøgrensen varierer fra cirka 5000 meter over havet i nord til cirka 900 meter over havet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg