Som i mange andre afrikanske land finnes det i Burundi en muntlig litterær tradisjon med røtter langt tilbake i tiden. Det dreier seg i første rekke om episke dikt som forteller om konger og helter fra tidligere tider og som også har en rituell funksjon. De ble fremført med stor intensitet av skalder og forsangere, og hensikten var at deltakerne under ritualet skulle fylles av kraften fra helteskikkelsene eller fra de ville dyrene som ble påkalt.

En skriftlig litteratur fikk Burundi først mot slutten av 1960-tallet, etter at landet var blitt republikk. Denne litteraturen er i stor grad skrevet på fransk. Mange av forfatterne har sin bakgrunn fra de religiøse lærestedene i landet, og dette preger tematikken i en del av litteraturen. Mye av litteraturen er sakprosa som behandler aspekter ved de ulike krisene landet har gjennomgått etter frigjøringen. Tematikken i skjønnlitteraturen er også i stor grad knyttet til landets nyest historie.

Som den første burundiske romanen regnes L'homme de ma colline (1970, «Mannen fra min ås») av Joseph Cimpaye (født 1932). Cimpaye var også en sentral politiker og ble drept under opptøyene i 1972. Samme år ble presten og dikteren Michel Kayoya (født 1934) myrdet av regjeringssoldater. Han kjempet for at folket i Burundi skulle frigjøre seg fra de tenkemåtene kolonitiden hadde skapt, men enda mer for at det skulle legge bak seg hatet mellom de ulike folkegruppene i landet. Budskapet uttrykte han i en kraftfull poetisk prosa, og både Entre deux mondes (1968, «Mellom to verdener») og Sur les traces de mon père (1970, «I min fars fotspor») regnes blant de viktigste bøkene skrevet av forfattere fra Burundi

Etter 1980 har det stått frem flere viktige burundiske forfattere. Mange av bøkene deres behandler i en eller annen forstand kampene mellom hutuer og tutsier eller andre av de konflikter som har herjet landet. Konfliktene har også ført til at mange forfattere med bakgrunn fra Burundi har valgt å slå seg ned i andre land. Den kanskje viktigste forfatteren fra Burundi som lever i utlandet, er Melchior Mbonimpa (født 1955) som har tatt kanadisk statsborgerskap. Før årtusenskiftet skrev han en rekke sakprosabøker om forholdene i sitt fødeland. I 2002 debuterte han som romanforfatter med Le Totem des Baranda («Barandaenes totem»), som handler om hvordan tilhørighet til en klan og andre gamle tradisjoner virker inn på folks situasjon og tenkemåte i Burundi. Etter dette har han gitt ut fire andre romaner med tema fra burundisk historie og samfunnsliv.

Også Félix Mujeto (født 1969) måtte flykte fra Burundi i ung alder; først til Marokko, deretter til Canada. Han debuterte i 2006 med romanen Africain, lève-toi et marche («Afrikaner, reis deg og gå»), som ble innstilt til flere litterære priser. Boken skildrer med ironi og skepsis afrikanere som reiser til Marokko i håp om å komme videre til Europa. I Le Charme empoisonné (2012, «Den forgiftede fortryllelsen») tar han et oppgjør med holdninger til seksualitet og vold som han mener preger mange afrikanske menn.

Det samme gjør en av de yngste forfatterne fra Burundi, Jean Népomucène Bunoko. Han har ikke gjort sitt fødselsår kjent. Bunoko er katolsk teolog og har skrevet meget direkte om mangelen på moralske prinsipper i sitt land. Han bruker romanformen, men bak fiksjonen merker man en sterkt samfunnskritisk holdning. Begge bøkene hans har fått stor oppmerksomhet: Et ce cadavre (2014, «Og dette lik»), og Corbillard ou la folie du sexe (2016, «Likvogn, eller seksualitetens galskap»).

Blant andre forfattere fra samme generasjonen kan nevnes Salvator Nahimana (født 1955). Han er blant annet kjent for Yobi, l'enfant des collines (2006, «Yobi, barnet fra åsene») og Lettres de Yobi à un ami (2008, «Brev fra Yobi til en venn»). I den siste boken bruker han brevet som litterær form, slik mange europeiske forfattere gjorde det på 1700−tallet. Aloys Misago (født 1958) gikk ennå lenger tilbake i tid og hentet impulser fra Dantes Den guddommelige komedie da han skrev sin roman om folkemordet i 1972: La Descente en Enfer (2012, «Nedstigningen til helvetet»).

En forfatter som skiller seg ut, er Anselme Nindorera. Romanene hans behandler ikke borgerkrigene og folkemordene på 1900-tallet, men Burundis historie i tidligere perioder. Man vet ikke nøyaktig når Nindorera ble født, men det var trolig på slutten av 1940-årene, for man vet at han fullførte en katolsk videregående skole i 1965. Senere arbeidet han i Burundis undervisningsdepartement. I 1993 døde han, få uker etter at første del av hans roman i to bind var kommet ut: Les Touruments d'un roi («En konges kvaler») skildrer kampen Burundis siste konge på slutten av 1800-tallet førte mot arabiske og tyske koloniherrer. Andre del av romanen, Le ver est dans le fruit («Ormen er i frukten») utkom posthumt i 2018, og boken har ført til at Nindorera nå regnes blant de viktigste forfatterne fra denne delen av Afrika.

Det finnes ikke mange kvinnelige forfattere i burundisk litteratur. Perpétue Nshimirimana (født 1961) har i romanen Lettre à Isidore (2004, «Brev til Isidore») skildret forfølgelsene i 1965 der hennes far og mange andre intellektuelle hutuer mistet livet. Hun har også i andre sammenhenger kritisert europeiske forfattere og kulturpersoner som har vært opptatt av ulike folkemord i det 20 århundret, men likevel har neglisjert det som foregikk i hennes hjemland. Nshimirimana har videre skrevet om en katolsk pikeskole som klarte å fungere selv da borgerkrigen var på sitt mest intense: L' îlot (2008, «Den lille øya»).

Colette Samoya Kirura (født 1952) er særlig kjent for en roman som behandler kvinnenes situasjon i Burundi: La femme au regard triste (2002, «Kvinnen med det triste blikket»). Hun har også skrevet en viktig bok om de etniske motsetningene i Burundi. Både Nshimirimana og Samoya Kirura bor i Sveits og har hatt viktige verv i FN.

Enkelte av de yngste burundiske forfatterne skriver på engelsk. Av skriftlig litteratur på kirundi finnes det lite, men fordi kirundi er kjent for sin musikalitet, finnes det en del poesi som er beregnet på å fremføres muntlig. Michel Kayoya var i ferd med å fullføre en diktsamling på dette språket da han ble drept i 1972.

Burundi har en meget anerkjent litteraturhistoriker: Juvenal Ngorwanabusa (født 1955). Han har blant annet utgitt en fyldig fremstilling på fransk av Burundis litteraturhistorie (2013). Det finnes ennå ingen betydningsfulle forlag i landet, og de fleste burundiske forfatterne utgir bøkene sine i Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.