Som i andre afrikanske land finnes det i Burundi en muntlig litterær tradisjon med røtter langt tilbake i tiden. Det dreier seg i første rekke om episke dikt som forteller om konger og helter fra tidligere tider og som også har en rituell funksjon. De ble fremført av skalder og forsangere med stor intensitet, og hensikten var at deltakerne under ritualet skulle fylles av kraften fra helteskikkelsene eller fra de ville dyrene som ble påkalt.

En skriftlig litteratur fikk Burundi først mot slutten av 1960-tallet, etter at landet var blitt republikk. Denne litteraturen er i stor grad skrevet på fransk. Som den første burundiske romanen regnes L'homme de ma colline (1970, «Mannen fra min ås») av Joseph Cimpaye (født 1932). Cimpaye var også en sentral politiker og ble drept under opptøyene i 1972. Samme år ble presten og dikteren Michel Kayoya (født 1934) myrdet av regjeringssoldater. Han kjempet for at folket i Burundi skulle frigjøre seg fra de tenkemåtene kolonitiden hadde skapt, men enda mer for at det skulle legge bak seg hatet mellom de ulike folkegruppene. Budskapet uttrykte han i en kraftfull poetisk prosa, og både Entre deux mondes (1968, «Mellom to verdener») og Sur les traces de mon père (1970, «I min fars fotspor») regnes blant de viktigste bøkene skrevet av forfattere fra Burundi.

Enkelte har hevdet at Burundi nesten ikke har noen moderne skriftlig litteratur, men etter 1980 har det stått fram en del burundiske forfattere. Mange av bøkene deres behandler i en eller annen forstand kampene mellom hutuer og tutsier eller andre konflikter som har herjet landet. Konfliktene har også ført til at mange forfattere med bakgrunn fra Burundi har valgt å slå seg ned i andre land. Den kanskje viktigste forfatteren fra Burundi som lever i utlandet, er Melchior Mbonimpa (født 1955) som har tatt kanadisk statsborgerskap. Før årtusenskiftet skrev han en rekke sakprosabøker om forholdene i sitt fødeland. I 2002 debuterte han som romanforfatter med Le Totem des Baranda («Barandaenes totem»), som handler om hvordan tilhørighet til en klan og andre gamle tradisjoner virker inn på folks situasjon i Burundi. Etter dette har han gitt ut fire andre romaner med tema fra burundisk historie og samfunnsliv.

Også Félix Mujeto (født 1969) måtte flykte fra Burundi i ung alder; først til Marokko, deretter til Canada. Han debuterte i 2006 med romanen Africain, lève-toi et marche («Afrikaner, reis deg og gå»), som ble innstilt til flere litterære priser. Boken skildrer med ironi og skepsis afrikanere som reiser til Marokko i håp om å komme videre til Europa. I Le Charme empoisonné (2012, «Den forgiftede fortryllelse») tar han et oppgjør med holdninger til seksualitet og vold som han mener preger mange afrikanske menn.

Blant forfattere fra samme generasjonen som har bodd og arbeidet i Burundi, kan nevnes Salvator Nahimana (født 1955). Han er blant annet kjent for Yobi, l'enfant des collines (2006, «Yobi, barnet fra åsene») og Lettres de Yobi à un ami (2008, «Brev fra Yobi til en venn»). I denne boken bruker forfatteren brevet som litterær form, slik mange europeiske forfattere gjorde det på 1700−tallet. Aloys Misago (født 1958) hentet impulser fra Dantes Den guddommelige komedie da han skrev sin roman om folkemordet i 1972: La Descente en Enfer (2012, «Nedstigningen til helvete»).

Det finnes ikke mange kvinnelige forfattere i burundisk litteratur. Perpétue Nshimirimana (født 1961) har i romanen Lettre à Isidore (2004, «Brev til Isidore») skildret forfølgelsene i 1965 der hennes far og mange andre intellektuelle hutuer mistet livet. Hun har også i mange sammenhenger kritisert europeiske forfattere og kulturpersoner som har vært opptatt av ulike folkemord i det 20 århundre, men likevel har neglisjert det som har foregått i hennes hjemland. Colette Samoya Kikera (født 1952)  er særlig kjent for en roman som behandler kvinnenes situasjon i Burundi: La femme au regard triste (2002, «Kvinnen med det triste blikket»). Både Nshimirimana og Samoya Kikera bor i Sveits og har hatt viktige verv i FN.

Enkelte av de yngste burundiske forfatterne skriver på engelsk. Adams Siharinza fikk i 2014 adskillig oppmerksomhet for diktsamlingen These are no prayers («Disse er ingen bønner»). Av skriftlig litteratur på kirundi finnes det lite, men Michel Kayoya var i ferd med å fullføre en diktsamling på dette språket da han ble drept i 1972. Burundi har en meget anerkjent litteraturhistoriker: Juvenal Ngorwanabusa (født 1955). Han har blant annet utgitt en fyldig fremstilling på fransk av Burundis litteraturhistorie (2013).

                                                                                                                                      

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.