David Hilbert, tysk matematiker, professor i Königsberg 1892–95 og i Göttingen 1895–1936. Han var sin tids kanskje fremste matematiker, og gav banebrytende bidrag til mange områder av matematikken. Hans første arbeider behandlet teorien for de algebraiske tall og former. I sin bok Grundlagen der Geometrie (1899, siden en rekke opplag og overs.) la han frem en kritisk diskusjon av geometriens aksiomer og logiske oppbygning. Senere beskjeftiget Hilbert seg med integralligninger og fortsatte her E. I. Fredholms arbeider. Hans siste arbeider behandlet det alminnelige logiske grunnlag for matematikken. Hilbert var også virksom innen fysikken, der han arbeidet med kinetisk gassteori og relativitetsteori.

På den internasjonale matematikerkongressen i Paris i 1900 la Hilbert frem en samling på 23 problemer som han så som sentrale for matematikken, og som han antok ville la seg løse i fremtiden. Disse omtales som Hilberts problemer. Mange av dem er fortsatt uløst, og de har påvirket matematikkens utvikling på 1900-tallet på en gjennomgripende måte. Hilbert ble ved Abel-jubileet i 1902 æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Hans samlede verker utkom i 10 bind 1932–33.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.