Alwa

Alwa var det sørligste av de tre kristne kongedømmene som lå langs Nilen i Nubia i middelalderen. Den nordlige grensen til Alwa lå i området mellom Den femte Nilkatarakten og Atbarahs utløp i Nilen. Den sørlige utstrekningen er ukjent på grunn av den store avstanden fra Egypt og derfor mangelfulle omtale av kongedømmet i de skriftlige kildene, samt på grunn av få arkeologiske utgravninger i området.

Alwas hovedstad Soba lå på østbredden av Den blå Nilen, omtrent 22 kilometer øst for Khartoum, hovedstaden i dagens Sudan. Det har vært foretatt utgravninger i Soba på 1950-tallet og igjen mellom 1982 og 1992. De arkeologiske funnene fra Soba viser at Alwa var en mektig stat med kontakter til Makuria i nord og med andre deler av den kristne verdenen, med det islamske kalifatet og det afrikanske kontinentet. Dessverre har arkeologiske utgravninger i Sudan vært særlig konsentrert om Nildalen nord for Khartoum, mens områdene rundt den sudanske hovedstaden nå har blitt bebygget og områdene sør for Khartoum har blitt brukt til mekanisert jordbruk. Mange arkeologiske lokaliteter har derfor gått tapt før de har kunnet bli identifisert eller gravd ut.

Soba og Alwa nevnes i beretningen til Johannes av Efesos, som beskriver evangeliseringen av Nubia. Johannes skrev at Alwa var alliert med Nobadia og at kongen i Soba inviterte de monofysitiske misjonærene som var i Nobadia til også å knytte Soba til Det bysantinske riket og motvirke innflytelsen fra Aksum i dagens Etiopia. I europeiske reisebeskrivelser blir det spekulert i om kristendommen i Alwa kunne ha overlevd til 1500-tallet da landet ble erobret av Funj-sultanatet.

De skriftlige og arkeologiske funnene levner ingen tvil om at Alwa var en kristen stat som var integrert i det ekklesiastiske hierarkiet til den koptiske patriarken i Alexandria. Funnene viser at folk brukte gresk, koptisk, gammelnubisk og senere arabisk som i resten av middelalderens Nubia.