Makuria

Makuria var et middelaldersk kongedømme i Sudan. Ifølge skriftlige kilder var Makuria det viktigste av tre kristne kongedømmer i Nubia i middelalderen. Fra 600-tallet til 1300-tallet strakk Makuria seg fra Den første Nilkatarakten ved Aswan i Egypt til området mellom Den femte Nilkatarakten og Atbarah-elvens utløp i Nilen.

Tidlig på 600-tallet erobret Makuria det nordligste nubiske kongedømmet, Nobadia. Hovedstaden i Makuria var Dongola, nå kalt Gamle Dongola (for å skille den fra «nye» Dongola, kalt Dongola al-Urdi). De viktigste monumentene i Gamle Dongola er festningen, katedralen, den såkalte korskirken og den såkalte tronhallen. Sistnevnte var den eldste fungerende moskeen i Sudan fram til 1969, da ble den stengt på grunn av sikkerhetsforhold og bevaringshensyn. Utgravningene av den makuritiske hovedstaden startet i 1964 av Universitetet i Warszawa og pågår fremdeles.

Andre viktige lokaliteter i Makuria var Banganarti 12 kilometer sør for Dongola, klosteret Ghazali i Bayudaørkenen, kirken på øya Sur ovenfor Den fjerde Nilkatarakten, samt katedralen og festningen på øyen Sai på den gamle grensen mellom Makuria og Nobadia («Medieval Sai Project» er et gresk-norsk arkeologisk samarbeid).

Den makuritiske kirken hørte til under den koptiske patriarken i Alexandria, men det kongelige hoffet var sannsynligvis blitt kristnet av misjonærer fra Det bysantinske riket. Den makuritiske kirken fortsatte å bruke det greske språket, og dette viser at den makuritiske kristendommen var en kobling av koptisk og bysantinsk tro, riter og seremonier. Fra 900-tallet var gammelnubisk hovedspråket både innenfor liturgien og i offentlige og private dokumenter.

Makuria hadde et administrativt system som var inspirert av den bysantiske administrasjonen. Blant annet ble overhodet for det tidligere Nobadia kalt epark. Det makuritiske samfunnet vart delt i flere klasser som geistlige, adelige og bønder.

På 1300-tallet kollapset Makuria som følge av indre stridigheter og invasjoner fra mamelukkene i Egypt.