Alfa-plattform-ulykken var en eksplosjon og påfølgende brann som fant sted på oljefeltet Ekofisk i Nordsjøen 1. november 1975, og den første større plattformulykken på norsk kontinentalsokkel. Årsaken var en lekkasje fra et hull i et stigerør. Tre personer omkom under evakuering.

Ulykken medførte en skjerpet oppmerksomhet omkring sikkerheten i petroleumsvirksomheten, og var den direkte foranledningen til at det ble etablert vernetjeneste og at arbeidsmiljøloven ble gjort gjeldende i petroleumsvirksomheten.

Den første produksjonsbrønnen på plattformen 2/4 Alfa kom i drift i april 1974. Frem til  hadde det bare vært produksjon fra det midlertidige anlegget Gulftide på Ekofisk. 2/4 Alfa ble stengt i 2013. 

Lørdag 1. november 1975 var det 71 personer om bord på Alfa-plattformen, og på Ekofisk-feltet befant deg seg til sammen 400 personer. Klokken 16.00 merket mannskapet at plattformen ristet kraftig, etterfulgt av synlige flammer.

Brønnen ble stengt, og brannpumpene startet og evakuering igangsatt. Boligkvarteret var allerede utbrent før mannskapet hadde kommet seg om bord i pick up-båten. Flammene gikk så høyt opp at en en vakt på helikopterdekket fikk brannsår i hodet. Etter å ha satt båten på vannet, og kommet seg bort fra den brennende plattformen, ble mannskapet etter kort tid plukket opp av et forsyningsskip.

Noen av mannskapet var fremdeles om bord på plattformen, og tre av disse ble hentet med pick up-båten. To redningskapsler var antent, og seks av mannskapet gikk om bord i en tredje kapsel. Redningskapselen ble utløst for tidlig, og den fikk et fritt fall på 26 meter. Tre av mannskapet omkom i fallet, og tre ble skadet. Gunnar Hamborg, som overlevde styrten, klarte å få satt redningskapselen i revers og vekk fra den brennende plattformen.

Dykkerfartøyet Seaway Falcon startet brannslokning så snart man hadde forvisset seg om at hele mannskapet var evakuert. Brannen ble raskt slokket etter å ha vart i alt rundt ti minutter. Skadene på 2/4 Alfa-plattformen var omfattende, og det tok nærmere et halvt år å utbedre plattformen før den var tilbake i produksjon 5. mars 1976.

Brannårsaken var et rusthull i et stigerør som noen måneder tidligere hadde blitt skadet av et kolliderende forsyningsskip i skvalpesonen. En ny rørlengde ble sveiset inn i skadestedet. I stedet for å legge en ny betongkappe som beskyttelse over røret, ble røret tapet med plast som beskyttelse mot sjøvann.

Kombinasjonen av sjøvann fra utsiden og varme fra innsiden gjorde at rusten spiste seg gjennom langt raskere enn fagfolk hadde beregnet. Det ble hull i røret og oljen og gassen som strømmet ut ble antent.

Alfa-plattform-ulykken var en direkte foranledning til at det ble etablert vernetjeneste og at arbeidsmiljøloven av 1977 ble gjort gjeldende i petroleumsvirksomheten.

Det var over en viss tid blitt øvd press på myndighetene til å få etablert en fast verneombudstjeneste på installasjonene i Nordsjøen, men den direkte foranledningen til dette var eksplosjonsbrannen på Alfa-plattformen. Ulykken gjorde et voldsomt inntrykk på opinionen, og ble det politiske vendepunktet for satsing på sikkerhet på norsk sokkel

To uker etter ulykken ble Halden-utvalget oppnevnt, og Industridepartementet gikk inn for at utvalget skulle utrede arbeidsmiljølovens anvendelse i forbindelse med petroleumsvirksomheten til havs. 

4. desember 1975 påla Industridepartementet Phillips å etablere en verneombudstjeneste. Ordningen skulle omfatte entreprenører og underentreprenører som Phillips trakk inn på feltet. I 1976 ble det opprettet vernetjeneste på hver plattform. Videre ble det nedsatt et verne- og miljøutvalg som var forløperen til arbeidsmiljøutvalget. Øyvind Krovik, som var leder i fagforeningen for de operatøransatte i Phillips, ble ansatt som verneombud på heltid.

Ulykken utløste en diskusjon om hvilke kontrollsystemer som skulle gjelde i den norske petroleumsnæringen; det britiske systemet med uavhengige kontrollører slik som i skipsfarten, eller et internkontrollsystem basert på at selskapene selv hadde ansvar for at sikkerhet og kvalitet ble ivaretatt.

Det fulgte også en diskusjon om petroleumsvirksomhet til havs skulle defineres som maritim virksomhet eller industrivirksomhet med tilhørende lovverk. Resultatet ble at faste installasjoner ble definert som industri og underlagt samme lovgivning som på land, mens flyttbare installasjoner ble definert som maritim virksomhet og underlagt sjøfartslovgivningen. Det ble slått fast at oljeselskapene og de innleide entreprenørene selv måtte utøve og dokumentere egenkontroll og at tilsynsorganene måtte styrkes.

  • Karlsen, Jan Erik (1982). Arbeidervern på sokkelen. Universitetsforlaget.
  • Kvenseth, Stig (1988). Funn! Historien om Ekofisks første 20 år. Phillips Petroleum Company Norway. 
  • Nerheim, Gunnar (1992). "Veritas og Alpha-ulykken" i Hanisch, Tore Jørgen og Nerheim, Gunnar: Norsk oljehistorie bind 1. Norsk petroleumsforening, Leseselskapet, Oslo.
  • Smith-Solbakken, Marie (1997). Oljearbeiderkulturen – Historien om cowboyer og rebeller. Historisk institutt, HF-fakultetet, NTNU, Trondheim.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.