åpenhetsloven

Loven er bygget opp rundt tre forpliktelser for de virksomhetene som er omfattet av loven, i tillegg til å gi regler om kontroll og håndheving. Loven gir virksomhetene en plikt til å utføre og å redegjøre for aktsomhetsvurderinger, og en rett for enhver til å få informasjon fra virksomhetene.

De tre første paragrafene er innledende bestemmelser, hvor § 1 angir lovens formål, § 2 angir lovens virkeområde, og § 3 angir definisjoner. Loven gjelder for «større virksomheter som er hjemmehørende i Norge», samt for større utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge og som er skattepliktige hit (§ 2). Hvilke virksomheter som anses som «større virksomheter» i lovens forstand er angitt i § 3. I § 3 angis det også blant annet hva loven mener med «grunnleggende menneskerettigheter», nemlig «de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene som følger av blant annet FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og ILOs kjernekonvensjoner om grunnleggende rettigheter og prinsipper i arbeidslivet».

Lovens § 4 oppstiller den første av kjerneforpliktelsene, som er å «utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper». Bestemmelsen gir nærmere anvisning av hva aktsomhetsvurderingene skal innebære, herunder å «kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter» som virksomheten kan ha bidratt til, samt å «iverksette egnede tiltak for å stanse, forebygge eller begrense» slik negative konsekvenser.

Lovens § 5 oppstiller den andre av kjerneforpliktelsene, som er å «offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene». En slik redegjørelse skal være lett tilgjengelig for allmennheten, og inneholde opplysninger om negative konsekvenser som er avdekket gjennom aktsomhetsvurderingene og om iverksatte eller planlagte tiltak.

Lovens § 6 inneholder den tredje av kjerneforpliktelsene, utformet som en rett for enhver til «informasjon fra en virksomhet om hvordan virksomheten håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser». I § 7 gis det nærmere regler om hvordan virksomhetene skal behandle informasjonskrav.

De neste bestemmelsene angår kontroll og håndheving. Forbrukertilsynet har en veiledningsplikt (§ 8), og skal føre tilsyn med at lovens bestemmelser overholdes (§ 9). Etter § 11 kan Forbrukertilsynet og Markedsrådet fatte vedtak om forbud eller påbud (jf. § 12), tvangsmulkt (jf. § 13) eller overtredelsesgebyr (jf. § 14) hvis dette er nødvendig for å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Etter § 10 har enhver plikt til å gi Forbukertilsynet og Markedsrådet de opplysningene disse myndighetene krever.

Loven viser uttrykkelig til OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Disse ble først vedtatt i 1976, men de ble revidert i 2011 i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP), som ble vedtatt det året. Disse internasjonale prinsippene er rettslig sett ikke bindende, men i flere land (herunder Frankrike og Storbritannia) ble det i de etterfølgende årene gitt nasjonal lovgivning som bygget på prinsippene og innebar rettslige forpliktelser for berørte virksomheter. I Norge begynte lovgivningsprosessen med to anmodningsvedtak fra Stortinget til regjeringen i 2016 og 2017, som førte til at regjeringen den 1. juni 2018 oppnevnte Etikkinformasjonsutvalget. Dette utvalget avga sin rapport om Åpenhet om leverandørkjeder den 28. november 2019, hvor det ble foreslått en åpenhetslov. Dette lovforslaget ble fulgt opp av Barne- og familiedepartementet i Prop. 150 L (2020-2021), som er lovens viktigste forarbeider.

Loven har stått uendret siden den ble vedtatt, men det fremgår av forarbeidene at den skal evalueres etter at den har vært i kraft i noen tid. Ett sentralt område for evaluering, som også ble diskutert i lovforberedelsen, handler om hvorvidt loven skal omfatte negative konsekvenser for klima og miljø. I dag er dette bare omfattet hvis det kan knyttes til lovens angivelse av grunnleggende menneskerettigheter. I EU foreligger det et forslag om et direktiv om tilbørlig aktsomhet for bærekraft for foretak (aktsomhetsdirektivet), som omfatter aktsomhetsvurderinger for å ivareta menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø. Hvis dette direktivet blir vedtatt, må det antas at åpenhetsloven vil bli endret til også å omfatte miljø.

OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper pålegger hver stat å opprette en ikke-rettslig klageordning som kan behandle enkeltsaker om etterlevelse av retningslinjene. I Norge er dette gjort gjennom Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv, som per november 2023 ledes av lagdommer Frode Elgesem. Kontaktpunktet har ingen formell rolle etter åpenhetsloven, men lovens henvisning til OECDs retningslinjer innebærer at Kontaktpunktets praksis også vil ha innvirkning på tolkningen av loven. I Kontaktpunktets mandat heter det at «ved tvil om praktiseringen av retningslinjene med betydning for åpenhetsloven og tilsynet, skal Kontaktpunktet avklare med norske myndigheter».

• menneskerettigheter
• OECD
• Forbrukertilsynet

• Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv
• OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper (norsk oversettelse)
• FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (på engelsk)
• Norsk EØS-notat om aktsomhetsdirektivet