promethium

Forskjellige isotoper av promethium dannes ved å bestråle neodym med protoner, deuteroner eller α-partikler, eller som fisjonsprodukter av uran. Den eneste isotopen som er fremstilt i større mengder, er ¹⁴⁷Pm. Den har en halveringstid på 2,62 år og henfaller ved β-stråling til ¹⁴⁷Sm. I en uranreaktor med 10⁵ kilowatt effekt blir det produsert cirka 1,5 gram per dag.

Promethiummetall, først fremstilt i 1963, kan dannes ved å redusere promethium(III)fluorid, PmF₃, med alkali- eller jordalkalimetaller.

Promethium har tilsvarende kjemiske og fysiske egenskaper som de øvrige lantanoidene. De kjemiske forbindelsene er treverdige, og vandige løsninger av Pm³⁺ er lysegule til fiolettrosa.

Det er foreslått å anvende promethium der man utnytter den radioaktive strålingen av ¹⁴⁷Pm, for eksempel som tilsetning til fosforer som erstatning for radium.

Promethium er blitt betegnet som det manglende grunnstoffet i lantanoideserien. Først i 1945 ble det kjemisk identifisert ved ionebyttingsteknikk av J. A. Marinsky, L. E. Glendenin og C. Coryell som et fisjonsprodukt av uran i form av isotopen ¹⁴⁷Pm. Grunnstoffet ble oppkalt etter den greske guden Prometheus for å symbolisere både den dristigheten og den mulige misbruken av den menneskelige ånd som knytter seg til syntese av nye grunnstoffer.

I 1965 lyktes det å vise spormengder av promethium i naturen. Finnen O. Erämetsä fremstilte da 20 tonn lantanoider fra 6000 tonn apatitt. Av dette ble 3,8 kilogram av en samarium-neodym-blanding isolert som potensielt kunne inneholde promethium, siden det ligger mellom samarium og neodym i lantanoideserien. I en fraksjon på 350 mg av denne oksidblandingen påviste Erämetsä isotopen ¹⁴⁷Pm ved dens radioaktive stråling. Mengden svarte til 10^–19-parten av de øvrige lantanoidene. Den var sannsynligvis dannet ved kjernereaksjoner indusert av kosmisk stråling.

• grunnstoff
• metaller
• lantanoider
• kjernekraft
• grunnstoffomdanning