Hos mange virvelløse dyr et ikke-cellulært fast, dekkende lag utenpå overhuden dannet ved utsondring fra overhudens celler. Den kan dekke dyrets ytre overflate som et sammenhengende panser eller hudskjelett (f.eks. krepsdyr, insekter) og dessuten kle indre hulrom som for- og endetarm (f.eks. insekter). Kutikulaen er bygd opp av kitin eller kitinlignende, høymolekylære stoffer. Den kan være innsatt med kalk (f.eks. bløtdyr, krepsdyr) eller styrket med elastiske fibrer (f.eks. rundormer). Dyr med fast kutikula skifter den periodevis under dyrets vekst (som ved skallskifte hos hummer). Vokslignende stoffer som inngår i kutikulaen hos insekter og rundormer, beskytter mot vanntap. Hos insekter kan kutikulaen ytterst ha et tynt sjikt av vannavstøtende voks.
Betegnelsen kutikula benyttes også om de ytterste lagene av pattedyrenes hår og om det ytterste forhornede laget av overhuden hos mange dyr.