hellig

Hellig, den spesielle egenskap som de mennesker, dyr, ting, steder, handlinger, ord og institusjoner har som er i forbindelse med guder med en virkelighet som sprenger dagliglivets erfaringsrammer. Hellighet har vært anvendt som definisjon av religion, eller blitt sett på som religionens essens og grunnleggende egenskap.

Teorier om det hellige

I religionsforskningen var det fra 1880-årene lenge en utbredt oppfatning at den enkleste form for hellighet (og dermed religion overhodet) var en upersonlig, ubestemmelig makt som enkelte gjenstander, dyr eller mennesker tenktes å utstråle (ved sin uvanlige styrke, form el.l.). Denne makten ble gjerne betegnet med det melanesiske ordet mana. Stor betydning fikk Rudolf Ottos bok Das Heilige (Det hellige, 1917). Han hevdet at den grunnleggende religiøse erfaring var en rystende fornemmelse av et navnløst, guddommelig nærvær. Denne numinøse opplevelse (av lat. numen, 'ubestemt guddomsmakt') var ifølge Otto en umiddelbar reaksjon på det hellige, som han karakteriserte som «das ganz Andere» ('det fullstendig fremmede', det som er helt utenfor vår vanlige fatteevne). Det hellige viser seg på én og samme tid som et fryktinngytende mysterium (mysterium tremendum) og et fascinerende, tiltrekkende mysterium (mysterium fascinans). Allerede flere år før Otto hadde Nathan Söderblom på samme måte definert religion som troen på noe hellig.

En annen forståelse av det hellige finnes hos den franske sosiologen Émile Durkheim i boken De religiøse ideers elementære former (1912). Hellig er etter Durkheims syn det som et samfunn er enig om å sette til side i en egen kategori atskilt fra det daglige liv. I ethvert samfunn går det et grunnleggende skille mellom hellig og profant, der det hellige i virkeligheten er samfunnet selv, som abstrakt, kollektiv størrelse.

Religionshistorikeren Mircea Eliade har videreført Durkheims skille mellom hellig og profant. Han mener det hellige er det eneste virkelig eksisterende for det religiøse mennesket. Religionene inneholder et nettverk av hierofanier, tilsynekomster av det hellige i naturen og i menneskelivet. En gitt kultur «velger» sine hierofanier på et bestemt historisk trinn; samtidig er enkelte hierofanier nærmest universelle (himmel, vann, seksualitet, ekstase, presteskap).

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Jeanette Sky

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

16. august 2011 skrev Beate Eiklid

Bruken av ordet hellig på norsk har jo også en tett knyttning til kristendommen og jødedommens bruk av ordet. Jeg lette opp denne artikkelen for å finne ut mer om den greske og hebraiske betydningen av ordet man har overasatt hellig med. Er det mulig å få til dette og i denne artikkelen?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.