jødisk skriftsamling, omfatter de fem Mosebøkene som forteller om perioden fra verdens skapelse til Moses' død på Nebofjellet. I jødisk tradisjon har Mosebøkene fått navn etter sine første innledende ord: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (Navnene), Vayiqra (Og Herren kalte), Bamidbar (I ørkenen), og Devarim (Ordene).
Kjernen i Toraen er forholdet mellom Gud og Israel, et folk som fører sin historie tilbake til Abraham, Isak og Jakob. Toraen leses som en kronologisk nedtegning av israelittenes tidlige historie og som et vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i historien for å straffe eller hjelpe det jødiske folk. (Se jødedom)
Mosebøkene er grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av den jødiske religiøse loven, Halakha, og omtales som Tora she-bi-khetav, Den skriftlige læren. I rabbinsk tradisjon omfatter begrepet Tora også Tora she-be-al-peh, Den muntlige læren, som inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, forskrifter og leveregler. Også kjernen i dette stoffet føres i henhold til ortodoks jødisk tradisjon tilbake til Moses på Sinai.
Mosebøkene, i den overleverte form, ble redigert på 500-tallet f. Kr. Den første samlingen og nedskrivingen av Den muntlige Læren, Mishna, fant sted i Galilea rundt 200 e. Kr. Denne inngår i Talmud som er jødedommens mest omfattende skriftsamling. Talmud finnes i to versjoner, hvorav den siste, Den babylonske Talmud, ble ferdig redigert på 500-tallet e. Kr.
Den muntlige læren omfatter også rabbinske tolkninger og avgjørelser etter den tid, og er fremdeles under utvikling. Betegnelsen Tora kan også henvise til hele den hebraiske bibelen, Tanakh, og kan i mange sammenhenger også omfatte alle jødiske hellige skrifter.
Opprinnelig ble Toraen skrevet på pergamentruller, og fra synagogens lesepulter resiterer man fremdeles fra håndskrevne toraruller. Torarullene oppbevares i et spesielt skap i synagogen. Rullene er gjerne viklet inn i broderte duker eller rikt utsmykkete beholdere av tre eller metall. Et avsnitt fra teksten leses fortløpende i løpet av ett år (noen steder i løpet av en treårssyklus), i forbindelse med bestemte gudstjenester.
Trykte utgaver kalles Humash, en hebraisk forkortelse for hamisha humshei Tora (fem femtedeler av Toraen). En Humash har ofte både den hebraiske grunnteksten og en oversettelse til det enkelte lands språk, på motstående side. Mange har også rabbinske kommentarer i margen. Humash brukes i skolen, i hjemmet og av menigheten i synagogen. For mange jøder har Humash nærmest vært synonym med selve Bibelen. I tradisjonelle askenasiske menigheter (se askenaser) var det ikke vanlig å studere Tanakhs øvrige bøker, og slik er det fremdeles for mange ultraortodokse jøder. I sefardiske samfunn (se sefarder) har læreplanen derimot alltid inkludert mer omfattende studier av Tanakh.
Bortsett fra i forbindelse med gudstjenesten i synagogen omfatter studiene av Toraen alltid også de rabbinske kommentarene til teksten. Jødedommen har en stor mengde forklaringer og tilleggsopplysninger om både personer og hendelser som omtales i tekstene – noe som bidrar til å gjøre tekstene levende og aktuelle. Mange viktige og vanskelige spørsmål har også fått en helt annen forklaring enn hva en bokstavtro lesing ville innebære. I ikke-ortodokse menigheter bruker man også moderne hermeneutiske metoder (se hermeneutikk), og ikke minst leses fortellingene om israelittenes (jødenes) tidlige historie i lys av hva arkeologiske funn i det aktuelle området (Se Eretz Israel) kan fortelle.
I strengt ortodokse kretser blir det å studere Tora (i ordets videre betydning) tradisjonelt sett på som mannens viktigste oppgave i livet. For noen varer studiene livet ut. Det er imidlertid mindre vanlig at den enkelte jøde selv søker til bibeltekster for å finne svar på personlige trosspørsmål. Det er heller ikke vanlig å sitere slike skriftsteder i dagliglivet. Det jødiske troslivet uttrykkes mer gjennom velsignelser, bønner og takksigelser.