NKP, ble dannet av mindretallet på Det norske Arbeiderpartis landsmøte 1923, etter at flertallet var ekskludert av Den tredje (kommunistiske) internasjonale (Komintern). Organisasjonsmessig kom NKP til å utgjøre den norske seksjon av Komintern og fulgte dens paroler nøye. NKP fikk fra starten 13 stortingsrepresentanter, som brøt ut av Arbeiderpartiet. Ved stortingsvalget 1924 ble bare seks av disse gjenvalgt, og ved valget 1927 gikk tallet ytterligere ned til tre, hvorav to vendte tilbake til Arbeiderpartiet i løpet av perioden.
Etter den tyske okkupasjon av Norge 1940 var NKPs holdning først bestemt av det offisielle vennskapsforhold mellom Tyskland og Sovjetunionen, og partiet sendte ut paroler om å innstille motstanden. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 1941 gikk NKP fra nyåret 1942 aktivt inn i motstandskampen, ledet av sin sekretær Peder Furubotn. Partiet kom ofte i motsetning til Hjemmefrontledelsen på grunn av sitt krav om økt sabotasje og sine sabotasjehandlinger. Ved stortingsvalget 1945 fikk NKP 11 mandater, men under den kalde krigen gikk det snart tilbake. NKP var motstander av bl.a. Marshall-planen og Atlanterhavspakten. Ved stortingsvalget 1949 oppnådde partiet ingen mandater, og kort etter ble det rammet av en alvorlig indre krise, da en rekke fremtredende medlemmer, bl.a. Peder Furubotn, ble ekskludert.
I etterkrigstiden var Emil Løvlien partiets ledende skikkelse, som formann (1946–65) og som partiets siste stortingsrepresentant (til 1961). Etter EF-striden 1972 deltok NKP i Sosialistisk Valgforbund ved stortingsvalget 1973, og én NKPer (partiformann Reidar T. Larsen) ble valgt på SVs liste. Da valgforbundet skulle gjøres om til Sosialistisk Venstreparti, avslo imidlertid NKP å la seg oppløse. Siden gikk partiet ytterligere tilbake og mistet sin siste fylkestingsrepresentant 1991. Ved kommunevalget 2003 fikk NKP om lag 1000 stemmer og tre kommunestyrerepresentanter. For resultater i stortingsvalg, se tabell under Stortingsvalg 1882-2009.
NKP tok i slutten av 1980-årene et oppgjør med sin fortid, og på landsmøtet 1990 ble alle eksklusjonene fra 1950 opphevet. I 1992 ble partiets hovedorgan, Friheten, omorganisert og har siden kommet ut på dugnad.
Partiledere
| 1923–25 | Sverre Støstad |
| 1925–30 | Peder Furubotn |
| 1931–34 | Henry W. Kristiansen |
| 1934–46 | Adam Egede-Nissen |
| 1946–65 | Emil Løvlien |
| 1965–75 | Reidar T. Larsen |
| 1975–82 | Martin Gunnar Knudsen |
| 1982–87 | Hans I. Kleven |
| 1987–91 | Kåre André Nilsen |
| 1991–93 | Ingve Iversen |
| 1993– | Kollektiv ledelse |
Kommentarer
Har du innspill til artikkelen? I så fall vil vi gjerne høre dem.
Du må være logget inn for å kommentere.