italiensk skuespiller, forfatter og teaterleder; en av moderne europeisk teaters betydeligste skikkelser, særlig kjent for sitt politiske farseteater fra 1970-årene.
Som skuespiller står Fo i en tradisjon med røtter tilbake til middelalderens gjøglerteater og renessansens Commedia dell'Arte. Fra tidlig i 1950-årene skrev og oppførte han satiriske tekster og korte farser. Møtet med Franca Rame, senere hans kone, som kommer fra en omreisende teaterfamilie, ble viktig for hans utvikling. Sammen dannet de i 1959 teaterselskapet Fo–Rame, med Fo som forfatter, regissør og skuespiller og Rame som hovedrolleinnehaver i flere store komedier. Etter langvarig kamp mot sensur forlot de 1968 det etablerte teater og dannet skuespillerkollektivet Nuova Scena, som var tilknyttet det italienske kommunistpartiets kulturorganisasjon. De oppførte egne stykker, bl.a. på Folkets Hus over hele Italia, og stykkene ble diskutert og korrigert i forhold til publikumsreaksjonene. Nuova Scena ble oppløst 1970, og Fo dannet deretter gruppen La Comune. I 1997 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.
Fo mener at teateret skal underholde og provosere, og som Brecht søker han å forhindre en aristotelisk katarsisopplevelse hos publikum. Han ønsker ingen frigjørende latter, men en aggressiv, som aktiverer tilskuernes adrenalinproduksjon. Han velger derfor å fremstille politisk konfliktstoff i en grotesk, satirisk form, som f.eks. i farsen En anarkists tilfeldige død (1970), om hvordan anarkistene gjøres til syndebukker for nyfascistenes bombeterror. Ved siden av La Comunes kollektive oppsetninger har Fo fra 1969 spilt den fire timer lange enmannsforestillingen Mistero Buffo, der han fremstiller middelaldertekster i fri bearbeidelse og uten sceniske effekter. Spillestilen kaller han episk i tråd med en folkelig fortellertradisjon, der skuespilleren både spiller flere roller på en gang og kommenterer sitt eget spill. Stykket, som satiriserer over aktuelle begivenheter, er en rammende kritikk av kirke og statsmakt, og blir stadig spilt og videreutviklet. I begynnelsen av 1980-årene oppgav Fo den kollektive teaterformen, og hans arbeid ble mindre bundet til den politiske virkelighet.
Fos teater fikk sitt første internasjonale gjennombrudd i Skandinavia i 1960-årene, og hadde særlig i 1980-årene stor suksess i Norge. Institusjonsteatre og frie grupper har oppført en rekke av hans stykker. Blant hans mest spilte stykker er Vi betaler ikke! Vi betaler ikke! og kvinnemonologene han skrev for Rame i 1977, Casa, letto e chiesa (Kvinnen er skapt for hjem, seng og kirke), fremført i flere norske versjoner med forskjellige titler.