Barnekonvensjonen. I 1959 vedtok FNs generalforsamling Erklæringen om barns rettigheter. Den bygger i hovedtrekk på Menneskerettighetserklæringen av 1948. Erklæringen er en proklamasjon av felles mål, og den er ikke juridisk bindende for medlemslandene, men en rekke av FNs særorganisasjoner, bl.a. UNESCO, arbeider for å virkeliggjøre dens intensjoner. Erklæringen er delt i 10 prinsipper; den fremhever barns rett til sosial trygghet, til oppvekst i sunne forhold og til undervisning. I oppdragelsen skal det legges vekt på verdien av toleranse og medmenneskelighet. Utviklingshemmede barn er spesielt omtalt.
20. nov. 1989 vedtok FN en ny, folkerettslig bindende konvensjon om barns rettigheter, Convention on the Rights of the Child. Konvensjonen trådte i kraft i 1990 og har vært bindende for Norge siden 1991. Konvensjonen omfatter både sivile og politiske menneskerettigheter og sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Som alt menneskerettighetsarbeid på det globale nivå, er også denne konvensjonen preget av at den er utarbeidet av stater som har ulikt syn, i dette tilfelle på barns stilling i samfunnet. Konvensjonen etablerer en egen komité som skal overvåke at bestemmelsene blir etterlevet av statene. Statene har en plikt til å rapportere til denne Komiteen hvert femte år om hva som gjøres for å sikre barns rettigheter i henhold til konvensjonen. Barnekonvensjonen gir imidlertid ikke individet (barnet eller foreldrene) en egen klagerett, slik flere andre menneskerettskonvensjoner gjør.