Grunn, et hensyn eller en omstendighet som forklarer eller rettferdiggjør en handling eller et hendelsesforløp.

Begrepet grunn brukes i to betydninger. I den første betydningen snakker vi om en forklarende grunn. En grunn er i denne betydningen en omstendighet som forklarer, eller bidrar til å forklare, hvorfor en hendelse har skjedd eller hvorfor en tilstand er slik den er. En forklarende grunn vil i de fleste tilfeller være det samme som en årsak.

I en annen betydning snakker vi om en grunn som en normativ grunn eller rettferdiggjørende grunn. I denne betydningen er en grunn et hensyn som teller til fordel for noe. Det skilles her mellom praktiske og epistemiske grunner. Praktiske grunner er hensyn som teller til fordel for å gjøre eller ikke gjøre noe, mens epistemiske grunner er hensyn som teller til fordel for å tro eller ikke tro at noe er tilfellet.

Enkelte filosofer mener i tillegg at det finnes hensyn som teller til fordel for å ha eller ikke ha visse følelser, altså at det finnes grunner til å føle, i tillegg til grunner til å tro og til å handle.

Som en en mellomting mellom forklarende og normative grunner kan man også snakke om motiverende grunner. Dette er de hensyn som en person legger til grunn for sine handlinger. Disse hensynene fremstår i typiske tilfeller som normative grunner for personen som handler, men fungerer også som faktorer som forklarer hvorfor personen handler slik han eller hun gjør. Motiverende grunner er dermed å forstå som oppfatninger som personer måtte ha om normative grunner, og er dermed en spesiell type handlingsforklarende grunner.

Det har vært en langvarig debatt innen nyere filosofi om hvorvidt det må være en nødvendig forbindelse mellom normative grunner og motiverende grunner (jf. oppføringen internalisme og eksternalisme).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.