Toppjakt etter tiur. Av /Statskog SF. CC BY NC 2.0

toppjakt

Toppjakt på skogsfugl
Av /Statskog SF.
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

Toppjakt er jakt med rifleskogsfugl som beiter i toppen på furu, bjørk eller andre trær.

Jaktform

Toppjakt erstatter på mange vis jakt med stående fuglehund sent på høsten. Skogsfugljakt med stående hund er på denne tiden av året uforutsigbart og vanskelig. Støkkjegeren eller jegeren med hund finner ikke lengre fuglene i de typiske høsthabitatene.

Generelt brukes som regel helmantlet ammunisjon for å skåne kjøttet. Fugl skutt i vitale deler med helmantlet ammunisjon kan klare å fly et stykke før den faller.

Det er vanskeligere å sørge for sikker bakgrunn under toppjakt enn under jakt på for eksempel hjortevilt, siden jegeren befinner seg lavere enn viltet og gjerne skyter oppover. Riflekula går i flere kilometer dersom verken vilt eller bakgrunn fanger den opp. Det er derfor som ved all jaktskyting meget viktig å tenke sikkerhet.

Storfugl

Bare i korte perioder midt på dagen kan tiuren holde seg på bakken. Da oppsøker den gjerne snøbare flekker for å beite på markvegetasjonen. Selve toppjakta foregår både til fots, på ski og truger. Jaktformen drives om vinteren med rifle etter skogsfugl og spesielt storfugl.

Etterhvert som seinhøsten går over i vinter, forandrer også beitemulighetene seg for både orrfugl og storfugl. Tiur og røy beiter sjelden sammen om vinteren. Tiurene kan samle seg i større og mindre flokker og beiter ofte godt synlig i furukronene, mens røyene beiter enkeltvis eller to og to lengre nede i trærne. Flokkene av tiur kan trekke over større avstander, slik at et terreng som er godt besatt en dag kan være tomt for fugl den neste. Gamle tiurer kjenner til gode beitetrær i området sitt, og yngre hannfugl henger seg trolig på dem for å nyte godt av kunnskapen. Dersom flokkene blir store, er det tryggere å beite. Det er mange par øyne som kan oppdage farer, og den enkelte fuglen i flokken har mindre sjanse til å bli spist av et rovdyr jo større flokken er. Fugl som beiter alene sitter gjerne mer skjult og lengre nede i treet.

Aktuelle habitater er åser og moer med furu, kantsoner med furu og skog med innslag av tette graner som hvileplasser. Eldre fugl liker eldre skog, ungfugl beiter gjerne i yngre skog.

Det krever god kondisjon å finne fugl, både fordi det er langt mellom fuglene og på grunn av snøen. Det er viktig å bevege seg så lite synlig som mulig. De fleste jegere velger å kamuflere seg etter snøforholdene med hvite klær.

En kikkert et uunnværlig hjelpemiddel for å få øye på fuglene. Både storfugl og orrfugl er små blinker, og det sier seg selv at skytteren må være dyktig. «Skuddflekken», det hvite området ved fuglens vingeknute, ble tradisjonelt sett på som det sikreste treffområdet. Den virkelige «blinken» er noen få cm bak og nedenfor skuddflekken. Det er ikke alltid man treffer slik at fuglen går rett ned i skuddet. Selv hardt skadd fugl kan lette og fly av gårde, gjerne i rett linje. Snøen blir en god hjelper når det gjelder å finne fjær eller blod fra fuglen, slik at man kan avgjøre eventuelle fluktretning utenfor synshold. Likevel gjelder det å bruke øynene godt. En fugl som slår ned i løs snø kan være vanskelig å oppdage.

Orrfugl

Orrfuglen velger gjerne bjørkeskogen som vinterhabitat. Den beiter også furu, men i mindre omfang enn tiuren. Attraktive beiteområder kan godt ligge nær bebyggelse, og aktiviteten er stor i de tidlige morgentimene. Flokken kan opprettholde det samme beitemønsteret over flere dager.

Gode habitater er rikt bevokst med løvskog. Orrfuglens vintermat er knopper og rakler av bjørk, samt knopper av osp. Skillet mellom kjønnene i beiteatferd er ikke så tydelige hos orrfugl som hos storfugl. Det er relativt vanlig å se blandingsflokker av høner og haner. I større flokker er hanene i flertall, og det finnes også rene små høneflokker. Enkeltfugl er atskillig mer stasjonære enn flokkene.

Noen jakter også med bulvan, det vil si med etterlikninger av orrfugl satt opp på antatt gode beitetrær. Bulvanene må etterlikne avslappet fugl – det vil si at den ikke må strekke hals.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg