Militær rettergang er regler om forfølgning av overtredelser av den militære straffelov av 22. mai 1902 når overtredelsen er begått av en militærperson. Med militærperson forstås enhver som er ansatt ved eller hører til de væpnede styrker. I krigstid får reglene også anvendelse ved forfølgning av overtredelser av den militære straffelov begått av visse andre personer som har en viss tilknytning til de væpnede styrker, for eksempel sivilt sanitetspersonell og krigskorrespondenter.

Faktaboks

Uttale
militˈær rettergang

Historikk

En egen militær rettergangsordning har eksistert i Norge siden 1646. En omfattende revisjon ble gjennomført ved lov av 29. mars 1900. Den viktigste forskjellen fra den sivile straffeprosess, det vil si reglene om forfølgning av overtredelser av andre straffebestemmelser enn den militære straffelov, var at man skulle ha egne militære domstoler og at påtalekompetansen var tillagt den militære kommandomyndighet, dog med bistand av generaladvokaten og krigsadvokatene som juridiske rådgivere. Loven var opprinnelig ment å skulle virke både i krigstid og fredstid, men ble ved lov av 6. mai 1921 satt ut av kraft for fredstid. Også militære straffesaker skulle etter dette i fredstid følge den ordinære straffeprosessordning, dog med visse mindre justeringer.

Militær rettergang etter loven av 1900 ble iverksatt ved krigsutbruddet i 1940, og ble anvendt frem til 1956 i forbindelse med forhold begått under krigen og straffesaker i Tysklandsbrigaden.

Gjeldende rett

Ved lov av 24. juni 1994 ble reglene om militær rettergang innarbeidet i straffeprosessloven av 22. mai 1981 som lovens 10. del. Ordningen med egne militære domstoler er opphevet også for krigstid, dog gjelder enkelte særregler for krigstid, blant annet at militære straffesaker skal sentraliseres til enkelte tingretter, og at militære straffesaker i krig skal settes med egne militære meddommere etter særskilte regler.

Påtalekompetansen ved forfølgning av saker om overtredelse av den militære straffelov er i utgangspunktet lagt til den alminnelige påtalemyndighet, men denne blir såvel i krig som i fred supplert med enkelte juridiske tjenestemenn (generaladvokaten, krigsadvokater m.fl.) som har begrenset påtalemyndighet. I fredstid står generaladvokaten og krigsadvokatene som påtalemyndighet under statsadvokatene. I krig står generaladvokaten og førstekrigsadvokatene direkte under riksadvokaten. Militærjuristenes kompetanse er i fredstid begrenset til utferdigelse av forelegg, og de har samme kompetanse som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet. I krigstid overføres tiltalekompetansen i stor grad til militærjuristene, dog slik at riksadvokatens kompetanse forblir den samme som i fredstid.

Krigstidbegrepet tolkes slik at det også omfatter situasjoner der Forsvaret eller deler av det er mobilisert for krigsøyemed. Kongen kan bestemme at reglene om militær rettergang skal tre i kraft når krig truer.

Ved etterforskning og bruk av tvangsmidler likestilles militærpoliti og militære befalingsmenn med polititjenestemenn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg