Sosialliberalisme, en form for liberalisme som ble utformet i Storbritannia i siste halvdel av 1800-tallet og som understreker at individet ikke bare er et selvstendig vesen, men også sosialt avhengig.

Teorien betoner i tråd med dette at staten må gripe regulerende inn i samfunnsforholdene: Staten må legge forholdene til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse.

Uten en slik tilretteleggelse vil individene utvikle seg ensidig og som hensynsløse vesener, der de sterke klarer seg bra og de svake bukker under.

Den sosiale liberalisme er altså en reaksjon på den klassiske, rent individualistiske liberalisme, som hadde lært at individene alene hadde ansvar for sin egen utvikling og at samfunnet bare skulle gripe inn for å beskytte individene mot hverandre, det vil si å opprettholde ro og orden.

I motsetning til liberalismen krever derfor sosialliberalismen en aktivt tilretteleggende stat; særlig krever den en bevisst sosial-, kultur- og utdannelsespolitikk. Man kan således si at sosialliberalismen gir grunnlag for velferdsstaten.

Sosialliberalismens viktigste teoretikere er britene John Stuart Mill, Thomas Hill Green og Leonard T. Hobhouse.

På 1900-tallet ble sosialliberalismen det viktigste ideologiske grunnlag for mange liberale partier, blant annet de nordiske mellompartier, de britiske og kanadiske liberale partier, det tyske fridemokratiske parti og til dels det amerikanske demokratiske parti.

Også mange sosialdemokratiske partier er sterkt påvirket av sosialliberal tenkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.