psykiatriens historie

I oldtidskulturer som Mesopotamia og Egypt ble det ansett som en realitet at enkelte mennesker kunne være besatt av guder eller demoner og dermed tape herredømme over seg selv og sine handlinger. Arkeologiske funn viser en praksis som kalles «trepanasjon», som innebar at man boret hull i hjerneskallen, muligens for å slippe ut ånder som hadde besatt pasienten. Det norske ordet gal kommer av det norrøne verbet å gale, som viser til det å kaste en trolldom over noen.

I den gresk-romerske kulturen ble disse metafysiske tilnærmingene til galskapen supplert med en mer naturalistisk forståelse av mennesket. Innenfor det som blir kalt den hippokratiske medisinen, ble sykdom forstått som ubalanse mellom de fire kroppsvæskene (blod, flegma, gul og svart galle). Slik ubalanse kunne komme til uttrykk som mentale så vel som fysiske symptomer. For eksempel var melankoli en tilstand som det ble hevdet kom av for mye «svart galle» i kroppen. Denne fortolkningsmodellen, som kalles humoralpatologi, kom til å prege medisinsk tenkning i seinantikken og middelalderen, både i kristen og i islamsk kultur.

Det fantes ikke noen systematiske forsøk på å behandle de som ble sett på som besatte i de gamle samfunn. Men både romerrett og norrøn rett la opp til at mennesker som ikke kunne kontrollere seg selv skulle kunne sperres inne av familien. Samtidig tenkte man at noen handlinger var begått i en mental tilstand som tilsa at de ikke kunne tilregnes gjerningspersonene.

Metafysiske forklaringsformer for galskap, som så psykotiske symptomer som uttrykk for besettelse, fikk en oppblomstring med kristningen av Romerriket i seinantikken. Gjennom middelalderen eksisterte de side om side med en medisin som var påvirket av den hippokratiske medisinen.

I seinmiddelalderen ble de første institusjonene som var viet til å ta hånd om «mentalt forstyrrede» opprettet i Europa. Disse institusjonene hadde et religiøst utgangspunkt. Den mest kjente europeiske institusjon fra denne tid er St. Mary Bethlehem ved London, som ble kjent under navnet Bedlam. Institusjonen var grunnlagt som et hospital på 1200-tallet og begynte å spesialisere seg på omsorg for sinnssyke på 1400-tallet. De som hadde plass her og tilsvarende religiøse anstalter utgjorde en liten minoritet blant det som senere skulle bli regnet som et psykiatrisk klientell.

På 1600-tallet begynte den antikke medisinen å bli utfordret av en «ny vitenskap», som la større vekt på anatomi i sin forståelse av mennesket og dets lidelser. Filosofer som René Descartes var talsmann for en filosofi som så menneskekroppen som en maskin og galskapen som et utslag av en kroppslig defekt. Filosofen John Locke, på sin side, som også var lege, så ulike former for galskap som kognitiv svikt, det vil si at mentalt avvik først og fremst ble forstått som manglende rasjonalitet. Locke blir nå regnet som en viktig forløper for psykologien.

På Descartes’ og Lockes tid nådde omfanget av trolldomsprosessene en topp i Europa. De som sto tiltalt rapporterte ofte om overnaturlige erfaringer, og prosessene la til grunn at de tiltalte var besatte av djevelen. Men prosessene bød også på en tidlig anledning for en del leger til å argumentere for at mange av de som bekjente i virkeligheten var syke, ikke besatte. Den mest kjente av disse legene var den nederlandske legen Johan Weyer, som virket på 1500-tallet.

På denne tida ble det opprettet offentlige institusjoner, blant annet i Frankrike, som fikk et ansvar for å ta seg av ulike grupper hjelpetrengende, deriblant de mentalt syke. Også i Norge ble det på 1600- og 1700-tallet opprettet flere såkalte «dollhus» eller «dårekister», som må anses som steder for uskadeliggjøring, ikke behandlingsanstalter.

I England ble det på 1700-tallet opprettet flere private institusjoner som gjorde denne behandlingen av de syke til en handelsvare.

På 1800-tallet ble de offentlige og private anstaltene arnesteder for den nye fagdisiplinen psykiatri, i betydningen en medisinsk spesialitet om sinnssykdom. Fra cirka 1800 begynte legene å spille en sentral rolle i disse anstaltene. Den mest kjente av disse var Philippe Pinel, som var professor i medisin i Paris, og som under revolusjonen ble overlege ved anstaltene Salpêtrière og Bicêtre. For Pinel og andre leger ble pasientbefolkningen i dårekistene til et studiemateriale som de brukte for å beskrive og klassifisere tilstander som de uttrykkelig oppfattet som sykdommer. Det ble fra den tid også en sterkere forventning om at institusjonene skulle gjøre pasientene friske, ikke bare oppbevare dem.

Den fremste talsmannen for denne nye medisinske psykiatrien i Norge var Frederik Holst, som var professor ved universitetet i Christiania. Han utarbeidet et forslag til et norsk «sinnssykevesen». Dette forslaget ble et viktig forarbeid for «Sinnssykeloven» som ble vedtatt i Stortinget i 1848. På andre halvdel av 1800-tallet skjedde det en stor utbygging av psykiatriske anstalter, i Norge som i andre europeiske land. Fra starten var det knyttet en sterk optimisme til de nye anstaltene, som i Norge ble kalt sinnssykeasyl. Men mot slutten av århundret ble de gjenstand for en økende kritikk ettersom det ble klart at de ikke kunne oppfylle forventningene.

De fleste psykiske lidelsene ble imidlertid fortsatt håndtert utenfor de nye anstaltene, i private hjem. En viktig del av det offentlige helsevesenet innenfor psykiatri var at privatpersoner ble betalt av det offentlige for å ta hånd om mentalt syke.

Fra midten av 1800-tallet vektla de medisinske teoriene om psykiske lidelser sterkt at dette var kroppslige lidelser. På andre halvdel av 1800-tallet ble psykiatrien dominert av degenerasjonsteorier, det vil si teorier som så sinnslidelsene som symptomer på en arvelig sykelig tilstand, som ble mer alvorlig for hver generasjon. Denne forståelsesrammen ga lite rom for behandlingsoptimisme, og beskrivelse ble viktigere enn forklaring for psykiatrien. Mange ledende psykiatere kom til å konsentrere seg om å utarbeide detaljerte diagnosesystemer basert på kliniske beskrivelser.

Det meste innflytelsesrike av disse systemene var den tyske psykiateren Emil Kraepelins klassifikasjon, det kraepelinske system. De to viktigste kategoriene der var manisk-melankolsk sinnssykdom og dementia praecox (senere kalt schizofreni). På denne tida ble også psykiatrien universitetsfag i mange europeiske land, etter at den i de foregående tiårene i første rekke hadde vært knyttet til driften av sinnssykeasylene.

I Norge ble det første gang opprettet et professorat i psykiatri i 1915, en stilling som ble besatt av Ragnar Vogt.

Utover på 1900-tallet kom ulike former for psykoanalyse til å utøve en stor innflytelse på psykiatrien. Særlig i etterkrigsårenes nord-amerikanske psykiatri fikk psykoanalysen stor innflytelse. Den formen for psykiatri som det skapte var mer opptatt av å forklare sykdomstilfeller enn å klassifisere dem.

Samtidig utviklet psykiatrien en sterkere interesse for forebygging, og det som ble kalt «mentalhygiene» ble en viktig retning for det offentlige psykiatriske arbeidet. På andre halvdel av 1900-tallet dreide den offentlige psykiatrien fra sinnssykevesen til helsearbeid, noe som også reflekteres i begrepsbruken. Et uttrykk for denne dreiningen er at det norske Sinnssykeloven (fra 1848) i 1961 ble erstattet av en ny Lov om psykisk helsevern.

I mellomkrigstida eksperimenterte psykiatrien med ulike former for sjokkbehandling, som elektrosjokk (nå kalt ECT) og insulinsjokk. Behandlingene ble brukt i stort omfang, men hadde dårlig støtte i psykiatrisk forskning. Det samme kan sies om lobotomi (eller leukotomi), som særlig ble utbredt etter andre verdenskrig. I norsk psykiatri var lobotomi utbredt fra 1941 til 1959.

Fra 1980-årene ble psykiatrifaget igjen sterkt opptatt av klassifisering. Den viktigste drivkraften for denne interessen var det amerikanske diagnosesystemet DSM, som ga detaljerte retningslinjer for å fastsette diagnoser. Hensikten var å skape større enhet i diagnostiseringen med tanke på behandling og forskning.

Systemet ble implementert i amerikansk psykiatri til fortrengsel for den psykoanalytiske retningen, og denne tendensen var også merkbar i store deler av Europa. Den fikk dessuten næring av introduksjonen av nye legemidler mot psykiske lidelser og symptomer som ble introdusert fra 1950-årene (psykofarmaka). Legemidlene ble tatt i bruk i stor skala, og produsentene av dem har blitt innflytelsesrike aktører i internasjonal psykiatri.

• medisinsk historie

• Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi, artikkel om psykiatriens historie i Norge hos Norgeshistorie.no

• Porter, Roy. 2002. Madness. A brief history. Oxford University Press.
• Kringlen, Einar. 2007. Norsk psykiatri gjennom tidene. Damm.