Psykisk helsevernloven er en lov som inneholder detaljerte regler for innleggelse og behandling under tvang av personer med psykiske lidelser. Lovens fulle tittel er lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62.

Psykisk helsevernloven erstattet loven om psykisk helsevern av 1961. Kritikk av psykisk helsevern og enkelte store skandaler, som Reitgjerdet-skandalen rundt 1980, lå bak kravet om ny lovgivning med bedre rettssikkerhetsgarantier for pasientene. Et utvalg med professor Jan Fr. Bernt som leder leverte et lovutkast i 1988, men utkastet møtte sterk motstand fra blant annet psykiatrien. Departementet videreførte etter hvert reformarbeidet uten å legge for stor vekt på Bernt-utvalgets innstilling.

Reglene om tvungent psykisk helsevern finnes i lovens kapittel 3. Det tvungne psykiske helsevernet kan deles inn i en kortvarig observasjonsperiode og en behandlingsperiode av ubestemt lengde. Observasjonsperioden er maksimalt ti dager (§ 3-8, tredje ledd). Formålet med observasjonen er å bringe klarhet i om vilkårene for tvungent psykisk helsevern ansees å være til stede dersom dette ikke ansees avklart etter en legeundersøkelse (§ 3-6 jf. § 3-4).

Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person som har en alvorlig sinnslidelse (§ 3-3, første ledd). Først og fremst vil det være psykosene, men også enkelte andre tilstander vil kunne falle inn under begrepet, som for eksempel store karakteravvik med tap av evnen til å mestre tilværelsen. Dessuten må personen på grunn av sinnslidelsen bli hindret i sine muligheter til å bli helbredet eller til å bli vesentlig bedre, eller det må være stor sannsynlighet for at personen blir vesentlig forverret dersom han ikke kommer under behandling (helbredelseskriteriet, § 3-3, første ledd bokstav a). Alternativt må personen på grunn av sinnslidelsen utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse (farekriteriet, § 3-3, første ledd bokstav b). I tillegg så må frivillighet ha vært forsøkt uten at det har lykkes med mindre det ansees åpenbart formålsløst. Det er også er vilkår at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg. Tvungent psykisk helsevern kan likevel bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering er den klart beste løsningen.

Ved endringslov til psykisk helsevernlov mv. av 10. februar 2017 nr. 6 er det tilført et ytterligere vilkår for etablering av tvungent psykisk helesevern og tvungen observasjon, ved at pasienten også må mangle samtykkekompetanse. Det er gjort unntak fra dette vilkåret i de situasjoner hvor det er nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv og helse. Formålet med endringen er å styrke pasienters selvbestemmelsesrett i behandlingsspørsmål. Endringen vil tre i kraft 1. september 2017. 

I loven er det også adgang til tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon, dersom dette ansees som et bedre alternativ for pasienten (§ 3-1, annet ledd). Pasienten kan bo i egen bolig, men med pålegg om å møte til behandling. Dersom pasienten unnlater dette, kan avhenting gjennomføres med tvang og med bistand fra offentlig myndighet (kommunelegen, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet, se § 1-3, fjerde ledd).

Loven gir adgang til tvangsbehandling med medisiner i § 4-4. I forhold til tidligere lov er det en utvidelse av adgangen til tvangsbehandling ettersom det gis adgang til også andre former for tvangsbehandling (§ 4-4, første ledd). Klager på tvangsbehandling skal behandles av fylkeslegen. Fra 1. september 2017 vil det være et vilkår at pasienten mangler samtykkekompetanse for å tvangsbehandle med medisiner, med unntak for de situasjoner hvor vedkommende utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller for andres liv og helse. 

Likeledes gir loven adgang til å bruke tvangsmidler (§ 4-8) for å avverge skade. De aktuelle tvangsmidlene er mekaniske tvangsmidler som begrenser bevegelsesfriheten, isolasjon og bruk av legemidler.

Ansvarlig for å treffe vedtak etter psykisk helsevernloven er overlegen (§ 1-4). Kontrollkommisjonen har ansvar for å føre kontroll med virksomheten den er pålagt ansvar for og tar opp saker på eget initiativ eller etter initiativ fra pasientene. En del av vedtakene i kontrollkommisjonen kan innklages for domstolene etter særlige prosessregler, som blant annet har til formål å sikre raskere saksbehandling enn vanlig.

Kapittel 5 regulerer dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter strafferettens bestemmelser (straffeloven av 22. mai 1902 § 39). Ordningen er aktuell for de som tidligere ble idømt sikring.

  • Ohnstad, Bente: Rettigheter og plikter etter ny helselovgivning, 2002, isbn 82-7674-876-7, Finn boken
  • Syse, Aslak: Psykisk helsevernloven : kommentarutgave med forskrifter, 2004, isbn 82-05-33412-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.