psykisk helsevernloven

Hovedregelen er at samtykke skal foreligge når psykisk helsevern ytes. Når pasienten samtykker til psykisk helsevern foreligger det frivillig psykisk helsevern. Når pasientens samtykke mangler, er det tale om tvungent psykisk helsevern.

Det følger av loven at formålet er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte. Det er også et formål at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal være i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, og at lovens regler skal forebygge og begrense bruk av tvang.

I lovens kapittel 1 er innledende bestemmelser om formål, virkeområde, definisjoner av sentrale begreper, retten til å bli bistått av advokat, muligheten for elektronisk kommunikasjon samt forholdet til forvaltningsloven og pasient- og brukerrettighetsloven.

Reglene om frivillig psykisk helsevern følger av psykisk helsevernlov kapittel 2. Reglene om tvungent psykisk helsevern finnes i lovens kapittel 3.

I kapittel 4 er det regler om gjennomføring av psykisk helsevern. Kapittel 4 A handler om sikkerhetstiltak i regionale sikkerhetsavdelinger og i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå for pasienter med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

I kapittel 5 følger regler for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Kapittel 6 regulerer kontroll og etterprøving knyttet til vedtak om tvungent psykisk helsevern. I kapittel 7 følger det særlige regler for domstolsprøving. I kapittel 8, som er lovens siste kapittel, følger det enkelte bestemmelser knyttet til blant annet ikrafttredelse og endring i andre lover.

Tvungent psykisk helsevern er i loven forklart som spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever uten at pasienten har samtykket. Samtykkereglene finnes i kapittel 4 i pasient- og brukerrettighetsloven. Tvungent psykisk helsevern omfatter både tvangsinnleggelser og annen bruk av tvang i forbindelse med undersøkelse og behandling av psykiske lidelser.

Det tvungne psykiske helsevernet kan deles inn i en kortvarig observasjonsperiode som kalles «tvungen observasjon» og en behandlingsperiode av ubestemt lengde med tvungent psykisk helsevern. Observasjonsperioden er maksimalt ti dager. Formålet med observasjonen er å bringe klarhet i om vilkårene for tvungent psykisk helsevern ansees å være til stede dersom dette ikke ansees avklart etter en legeundersøkelse.

Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person som har en alvorlig sinnslidelse (§ 3-3, første ledd). Først og fremst vil det være psykosene, men også enkelte andre tilstander vil kunne falle inn under begrepet, som for eksempel store karakteravvik med tap av evnen til å mestre tilværelsen. Dessuten må personen på grunn av sinnslidelsen bli hindret i sine muligheter til å bli helbredet eller til å bli vesentlig bedre, eller det må være stor sannsynlighet for at personen blir vesentlig forverret dersom han ikke kommer under behandling (helbredelseskriteriet, § 3-3, første ledd bokstav a). Alternativt må personen på grunn av sinnslidelsen utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse (farekriteriet, § 3-3, første ledd bokstav b). I tillegg så må frivillighet ha vært forsøkt uten at det har lykkes med mindre det ansees åpenbart formålsløst.

Det er også et vilkår at institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg. Et viktig vilkår som kom inn i loven (ved endringslov til psykisk helsevernlov med videre av 10. februar 2017 nr. 6 ) med virkning fra 1. september er at pasienten må mangle samtykkekompetanse for at det skal kunne etableres tvungent psykisk helsevern. Det er gjort unntak fra dette vilkåret i de situasjoner hvor det er nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv og helse. Formålet med endringen er å styrke pasienters selvbestemmelsesrett i behandlingsspørsmål.

Tvungent psykisk helsevern kan likevel bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering er den klart beste løsningen.

I loven er det også adgang til tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon, dersom dette ansees som et bedre alternativ for pasienten (§ 3-5, tredje ledd). Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon innebærer at pasienten blir boende i sin vanlige bolig samtidig som pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern. Pasienten er i slike situasjoner pålagt å møte til behandling.

Loven gir adgang til tvangsbehandling med medisiner i § 4-4. Videre gir loven adgang til å gi ernæring som ledd i behandling av pasienter med alvorlig spiseforstyrrelser dersom dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ. Annen tvangsbehandling kan ikke gis med grunnlag i psykisk helsevernlov § 4-4. Andre former for tvangsbruk slik som skjerming, beslag, rusmiddeltesting med videre som ledd i behandlingen reguleres av andre bestemmelser i kapittel 4. Psykisk helsevernloven gir adgang til å bruke tvangsmidler (§ 4-8) for å avverge at pasienten skader seg selv eller andre eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. De aktuelle tvangsmidlene er mekaniske tvangsmidler som begrenser bevegelsesfriheten, isolasjon og bruk av legemidler.

Tvangsbehandling etter lovens kapittel 4 forutsetter at lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Det følger av lovens § 4-2 at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Videre følger det at det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket. Mindre inngripende tiltak skal alltid benyttes dersom de er tilstrekkelige (minste inngreps prinsipp).

Ansvarlig for å treffe vedtak etter psykisk helsevernloven er lege med relevant spesialistgodkjenning eller klinisk psykolog med relevant praksis og videreutdanning (§ 1-4).

Kontrollkommisjonen har ansvar for å føre kontroll med virksomheten den er pålagt ansvar for, og tar opp saker på eget initiativ eller etter initiativ fra pasientene. En del av vedtakene i kontrollkommisjonen kan innklages for domstolene etter særlige prosessregler, som blant annet har til formål å sikre raskere saksbehandling enn vanlig.

Kapittel 5 i loven regulerer dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter strafferettens bestemmelser (straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 § 62). Ordningen er aktuell for de som tidligere ble idømt sikring.

Psykisk helsevernloven erstattet loven om psykisk helsevern av 1961. Kritikk av psykisk helsevern og enkelte store skandaler, som Reitgjerdet-skandalen rundt 1980, lå bak kravet om ny lovgivning med bedre rettssikkerhetsgarantier for pasientene. Et utvalg med professor Jan Fr. Bernt som leder leverte et lovutkast i 1988, men utkastet møtte sterk motstand fra blant annet psykiatrien. Departementet videreførte etter hvert reformarbeidet uten å legge for stor vekt på Bernt-utvalgets innstilling.

17. juni 2016 ble tvangslovutvalgt oppnevnt av Regjeringen. Utvalget ble ledet av jusprofessor Bjørn Henning Østenstad fra Universitetet i Bergen. Utvalget utredet behovet for endringer i tvangslovgivningen i helse- og omsorgssektoren, og avga 18. juni 2019 NOU 2019: 14 «Tvangsbegrensningsloven — Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten» til helse- og omsorgsdepartementet.

• psykiske lidelser
• psykisk helsevern
• tvungent psykisk helsevern

• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (Lovdata)
• Lov om endringer i psykisk helsevernlov mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet)
• NOU 2019: 14

• Ohnstad, Bente: Rettigheter og plikter etter ny helselovgivning, 2002, isbn 82-7674-876-7, Finn boken
• Syse, Aslak: Psykisk helsevernloven : kommentarutgave med forskrifter, 2004, isbn 82-05-33412-9, Finn boken
• Helsenorge.no (psykisk helsevern)
• Regjeringen.no (mandat for tvangslovutvalget)