Planteorganer, betegnelse vanligvis brukt om en plantedel som i det ytre skiller seg fra resten av planten og som er tilpasset en eller flere fysiologiske funksjoner. Organdannelsen oppstod når plantene ble tilpasset et liv på land. Mosene viser her en overgangstype.

Hos de høyerestående landplanter (karsporeplanter, frøplanter) er organismen oftest differensiert i tre grunnorganer: rot, stengel og blad.

Betegnelsen organ brukes også om plantedeler som står i forplantningens tjeneste: blomstfrukt og frø.

Anatomisk viser organene tilpasninger ved at det er utviklet spesielle cellevev for ulike funksjoner. Typiske tilpasninger er sterkt forgrenede røtter for opptak av vann, stengel eller stamme for ledning av vann til bladene og dessuten beskyttelse av plantens overjordiske deler mot for stort vanntap ved at det er dannet spesielle hudvev (epidermis eller kork). Bladenes utforming og plassering på stengel og grener viser tilpasning til effektiv lysabsorpsjon og derved fotosyntese.

Blant landplantene er det imidlertid store variasjoner i utformingen av de enkelte organene. Dette må sees som tilpasning til de vekstforhold som de enkelte planter lever under. Viktige faktorer her er vann, temperatur, lys og visse næringsstoffer. Som eksempler kan nevnes at planter som vokser under særlig tørre forhold (tørkeplanter, xerofytter) har visse fellestrekk i bladbygningen, likeledes planter som vokser på fuktige, skyggefulle steder (hygrofytter).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.