diskontopolitikk

Lånene ble knyttet til bankenes beholdninger av veksler, utstedt av deres kunder. Når en privat bank trengte kortvarig tilførsel av likvide midler, kunne den låne i sentralbanken mot å overdra en del av sin beholdning av veksler til sentralbanken. Lånebeløpet ble fastsatt til vekslenes pålydende minus et diskonteringsbeløp, som ble bestemt av sentralbankens diskonto. Jo høyere denne var, desto dyrere var det for banken å låne, og desto sterkere ville den søke å unngå å komme i en slik situasjon. Dette betydde at den ville unngå å yte utlån ut over det den normalt hadde midler til. Kostnadene ved å låne i sentralbanken måtte bankene ta hensyn til når de fastsatte rentene på egne utlån. I praksis kom en endring av diskontoen til raskt å slå gjennom i bankenes renter, som igjen påvirket bankenes utlån.

Verken i Norge eller i andre industriland ble omfanget av faktisk diskontering stort. Likevel ble sentralbankens diskonto viktig, fordi en endring ble oppfattet som et signal fra myndighetene til bankene. Når sentralbanken ønsket at bankene skulle være tilbakeholdende med å yte lån, satte den diskontoen opp, mens en reduksjon var et signal om at myndighetene ønsket å stimulere den økonomiske aktiviteten.

Norges bank sluttet med å diskontere veksler i 1963, og innførte en ordning med kortsiktige likviditetslån til bankene. Diskontoen ble fastsatt frem til 1986. I dag styrer Norges Bank pengepolitikken gjennom styringsrenten. Høyere rente gjør at det blir dyrere å sitte med kontanter, som igjen reduserer pengemengden. Lavere rente øker på samme måte mengden penger i økonomien. Med kontanter menes sedler og mynt i tillegg til bankkontoer uten begrensninger på uttak.

• diskonto
• lån
• veksel