Oljeunge er betegnelsen på barn som ble født i Stavanger-området i det tiåret da Norge ble en oljenasjon, fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1970-tallet.

Oljeungene fikk gjennom sin barndom og ungdom merke fremveksten av en oljenasjon på nært hold. Denne generasjonen opplevde et oppvekstmiljø og et næringsliv preget av optimisme, nyetableringer og gjennomgripende endringer.

Begrepet oljeunge ble først brukt i dagligtalen som betegnelse på barn med foreldre som jobbet i oljebransjen, enten offshore eller på land. Disse «oljeungene» nøt godt av å vokse opp i familier med romsligere økonomi enn sine jevngamle kamerater. Forfatteren Tore Renberg fra Stavanger har fortalt om oljeunger i sine bøker. Oljeunger har også opptrådt i filmer om oppvekstmiljøet i Stavanger på 1990-tallet, som for eksempel Stian Kristiansens filmatisering av Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve (2008).

Etter hvert har begrepet fått en videre betydning, særlig gjennom Aslak Sira Myhres tekst «Oljeunge» i essaysamlingen Herskap og tjenere fra 2010. Myhre har også holdt foredrag landet rundt om det å vokse opp som oljeunge – og har dermed bidratt til å spre begrepet langt ut over Stavanger-generasjonen det først oppsto i.

Myhre skiller mellom den «konkrete» og den «abstrakte» oljen. Den konkrete oljen gjorde Norge til et rikt land, skapte arbeidsplasser og bidro til teknologisk utvikling. I essayet «Med blikket på Kielland» (2017) beskriver Myhre seg selv, «oljeungen», som vokste opp med synet av og minnet om Alexander L. Kielland-ulykken. Ulykker, oljesøl og arbeidskonflikter var en realitet, og lønnsvekst, skiftarbeid og turnusordninger utfordret tradisjonelle levemåter, men ga daglig brød.

Denne konkrete oljen står for Myhre i kontrast til miljøbevegelsens og venstresidens abstrakte olje som er skitten, fører til klimaendringer og gir staten svære inntekter. Og siden oljeinntektene er avhengighetsskapende, ble løsningen til slutt det norske oljefondet for å holde oljepengene på avstand fra statsbudsjettet. Verdiskapningen ble ikke nær og konkret, men fjern og abstrakt.

1980-årene er det tiåret stoltheten uhemmet kommer til uttrykk. Det er da oljeungene vokser opp og de store monumentale byggverkene; condeepene, reiste seg i Jåttåvågen og kompliserte stålkonstruksjoner ved Rosenberg verftHundvåg tok form. Det var Norwegian Contractors som bygde understellene, og Rosenberg som bygget ståldekkene. Plattformdekk og understell ble så montert sammen og slept ut på oljefeltene for å produsere olje og gass. Gjennom hele 1980-tallet og langt ut på 1990-tallet var Norwegian Contractors og Rosenberg opptatt med slike oppdrag. Byggeoppdragene kunne sysselsette flere tusen mennesker samtidig. Denne virksomheten betydde vekst, penger og arbeid i Stavangerregionen.

Da Statfjord B ble slept ut Gandsfjorden, gjennom Byfjorden og over Boknafjorden i 1981 stod folk langs sjøkanten og vinket, og småbåter fulgte etter. Da Troll A-plattformen, som er det største byggverket som noen gang er flyttet på, ble slept ut på feltet i 1995, var det ingen folkemengde som samlet seg og vinket. Tankesettet var på vei inn i en annen fase, der stoltheten var erstattet med miljøkamp og dårlig samvittighet. Synet på oljen hadde endret seg.

Norsk Oljemuseum har bidratt til å utvide innholdet i begrepet oljeunge. I 2016 lanserte museet en kortfilm som forteller den sosiale oljehistorien. Filmen, som er basert på teksten «Oljeunge» av Aslak Sira Myhre, er på 16 minutter, regissert av Arild Østin Ommundsen og vises på Norsk Oljemuseum. Oljeungen Thomas, født i 1969, spilles av Kristoffer Joner. Han ser tilbake på det å vokse opp i oljehovedstaden og hva som skjedde med landet da Norge ble oljenasjon.

I brytingen mellom å vokse opp i et samfunn med vilje og evne til vekst, tett på arbeiderne som pumpet velstand opp av oljebrønnene, og til stadig å møtes med krav om miljøhensyn, formes oljeungene. Konflikten mellom oljevelstand og miljøsamvittighet er på to nivå og lar seg vanskelig forene. Å vise respekt overfor det verdigrunnlaget som ga deres generasjon, materielt sett, et fantastisk utgangspunkt og samtidig anerkjenne klimautfordringene, er vanskelig.

Ambivalensen mellom å ha lokal forankring og å ta globale miljøhensyn, mellom å bli en moderne og ansvarlig verdensborger og anerkjenne sin oppvekst er grunnfortellingen i filmen Oljeunge. Den konkrete og abstrakte oljen lar seg vanskelig forene.

Norsk Oljemuseum har i tilknytning til filmen Oljeunge også hatt et dokumentasjonsprosjekt hvor oljeminner er samlet inn. Museet har samlet store og små personlige minner om det å leve med og i oljenæringen.

  • Myhre, Aslak Sira (2010). Herskap og tjenere, Oktober.
  • Myhre, Aslak Sira (2017). «Med blikket på Kielland» i Paulsen, Tord F, Smith-Solbakken, Marie (red) Ringene i vannet, Hertervig Akademisk.
  • Renberg, Tore (2003). Mannen som elsket Yngve, Oktober.
  • Renberg, Tore (2009). Oljeungene i Nebben, Kristin Bremer (red.) Vi fant, vi fant, Norge feirer 40 år som oljenasjon, Front forlag.
  • Kristiansen, Stian (2008). Mannen som elsket Yngve.
  • Ommundsen, Arild Østin (2016). Oljeunge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.