Når en dominerende gruppe tilskriver andre en minoritetsstatus skjer det gjerne for å legitimere sin egen posisjon og ved å definere og fremheve atskillende karakteristika. Slike markeringer viser at minoritetsstatus oftest ikke er et resultat av isolasjon, slik mange tror, men av prosesser som strukturerer kontakten gruppene imellom. Minoriteten stemples gjerne som farlig eller underlegen for å rettferdiggjøre diskriminering av ulik art. Graden av gruppetilhørighet og identitet innad i minoritetsgruppen kan variere sterkt, og statusen er ikke nødvendigvis absolutt: enkeltindivider eller grupper kan passere inn og ut av minoritetsstatusen.

Ved fredskonferansen i Paris 1919 fikk en egen kommisjon under Folkeforbundet i oppdrag å utarbeide et forslag til beskyttelse av mindretallene i Øst-Europa. Dette resulterte i en rekke traktatbestemmelser som gikk ut på å fremme personlig sikkerhet og likhet for loven, samt å sikre minoritetene frihet til å bevare og utvikle sin nasjonale og religiøse kultur og sine tradisjoner. Derimot ble det ikke tillagt mindretallene noen «selvbestemmelsesrett» eller rett til å skille seg ut fra den stat de tilhørte. Under den annen verdenskrig skjedde det en utstrakt flytting av minoriteter i Mellom- og Øst-Europa. Enkelte grupper ble også utryddet.

Etter at minoritetstraktatene i Europa fra Folkeforbundstiden må ansees bortfalt, behandles minoritetsspørsmål nå fortrinnsvis som et ledd i beskyttelsen av grunnleggende friheter og menneskerettigheter. En rekke vanskelige minoritetsspørsmål har skapt strid mange steder i verden i årene etter 1945, og bl.a. i 1990-årene har flere tragiske konflikter vist hvor kort man er kommet på dette området. FNs menneskerettighetskommisjon opprettet i 1946 en underkomité til beskyttelse for minoriteter. Som et resultat av underkomiteens virksomhet vedtok UNESCO i 1960 en anbefaling mot diskriminering i undervisningen, og ILO vedtok en konvensjon mot diskriminering i sysselsettingen. FNs Generalforsamling vedtok i 1963 en erklæring mot enhver form for rasediskriminering, og det har vært arbeidet med tilsvarende konvensjoner vedrørende forbud mot forskjellsbehandling på grunn av tro. I praksis har det imidlertid vist seg vanskelig å bringe saker som gjelder diskriminering av nasjonale mindretall inn for FN.

I de senere tiår er det skjedd en økende bevisstgjøring blant minoritetsgrupper. Flere har opprettet egne organisasjoner for å kjempe mot undertrykkelse av politisk, økonomisk eller kulturell karakter, og det er også etablert regionale og internasjonale organisasjoner, som f.eks. Verdensrådet for Urbefolkninger og UNPO – Unrepresented Peoples Organization. Det økende kravet om selvbestemmelsesrett har i flere tilfeller ført til utvikling av nasjonale frigjøringsbevegelser. Se også assimilering, integrasjon og urbefolkning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.