laiv

Rollespill brukes i mange sammenhenger, som terapi, opplæring, improvisasjonsteater og performancekunst. Ordet brukes også mer spesifikt om bordrollespill og om brettspill eller dataspill der hver deltaker tildeles en rolle med visse egenskaper. Laiv kombinerer trekk ved flere andre typer rollespill til en egen sjanger.

I tradisjonelle bordrollespill sitter spillerne rundt et bord og spiller med kort og/eller terninger, og i nettbaserte rollespill spiller deltakerne med virtuelle karakterer. I en laiv kan det delta mange flere aktører enn i bordrollespill og teater, og i selve gjennomføringen av spillet er spillederen mindre dominerende enn i tradisjonelle rollespill. Det er også mer oppmerksomhet knyttet til interaksjonen mellom spillere i levende rollespill.

Laiv skiller seg fra tradisjonelt teater ved at spillet skjer uten manus og publikum. Det skiller seg fra improvisasjonsteater både ved at det ikke er publikum og ved at det uforutsigbare ved spill er mer framtredende i laiv. Når laiv lykkes i å innfri slike forutsetninger, fungerer den som en utviklet form for interaktivt drama, der forskjellen mellom dramatiker, regissør, skuespiller og karakter oppheves.

Det er ikke etablert noen felles modell for klassifisering av laiv, noe som både kan skyldes den store variasjonen i laiv og at det enda er lite empirisk, vitenskapelig forskning om laiv.

Det er likevel mulig å se noen felles kjennetegn på tvers av ulike tradisjoner og tilnærminger:

1. Rollen til hver enkelt spiller spilles og framstilles på en fysisk måte.
2. Skillet mellom aktør og rolle er tydelig, slik at handlinger i og utenfor rollen ikke blandes.
3. Lokaliseringen er viktig. Stedet laiv foregår på kan både begrense og utvide mulighetene for rollens fysiske handlinger, og dermed for muligheten til å fordype seg i rollen og opprettholde den som en karakter så lenge laiven varer.
4. Det å gå ut av rollen sin og legge inn distanserende element i spillet vil ofte sees som brudd med selve laivens idé. For å utvikle rollen som karakter, og for at andre skal kunne oppfatte den som en annen enn spilleren selv, er det en fordel at rollen på noen områder tydelig kan skjelnes fra roller som laiveren ellers lett identifiseres med.

Det å tilstrebe en realistisk setting (‘360 graders estetikk') utfordres i nye former for laiv inspirert sen-moderne kunstformer og performance, for eksempel i Black Box Laiv. Her har laiv beveget seg bort fra det å tilstrebe å skape et realistisk miljø. I disse oppsetningene oppløses skillet mellom teater og laiv, og publikum blir aktører, som i forestillingen Vake på Black Box teater i 2019. Her var kulissene erstattet med tapebiter, verken aktørene eller publikum hadde kostymer, og tematisk lå forestillingen nærmere deltakernes egne liv enn inspirasjonen fra fantasy.

Det er vanligvis en arrangør som organiserer og planlegger en laiv, for eksempel med et scenario som beskriver bakgrunn, grupperinger, konflikter eller mysterier, og situasjonen når laiven settes i gang. Arrangører fungerer derimot ikke som instruktører under selve laiven. Når en laiv har startet, er handling og eventuelle dialoger og andre initiativ opp til hver enkelt, selv om en spilleder fortsatt kan ha betydning i pedagogiske laiv.

Reglene i laiv er ofte enklere enn i bordrollespill, og spesielt kampregler kan framstå som egen kategori, fordi kamp og dueller er den primære formen for interaksjon i laiv med sterkt preg av regler. Reglene er likevel vanligvis enklere og mer entydige i laiv enn i bordrollespill, for å unngå forvirring og behov for at en spilleder skal gripe inn.

Kamper kan variere fra bruk av ‘stein-saks-papir’ til slagscener og sverdkamp. I sverdkamp har alle deltakerne et antall kroppspoeng. En måte å utforme slike regler på er at hver gang man rammes på kropp, armer eller bein, mister man kroppspoeng. Når man ikke har flere kroppspoeng igjen, ligger man «besvimt» og ute av spill til kampen er over. Man kan tilføres kroppspoeng gjennom magi, helbredende urter eller førstehjelp. Det er ikke tillatt å slå mot hodet, fingre eller føtter. Spillerne holder selv styr på sine kroppspoeng.

Fordi mange laiv tilhører fantasy-sjangeren, er det et spesielt behov for regler om magi, hvordan magi brukes og av hvem, og hvordan magi kan opphøre. Selv om det å framstå og holde på rollen som karakter er et sentralt mål, fungerer eksistensen av regler som et distanserende element, en markør som minner deltakerne om at spillet er et spill.

Et rollekort beskriver rollens biografi og viktigste relasjoner, personlige trekk, oppgaver og intensjoner. Kortet kan skille mellom en offentlig del, som kan gjøres kjent for alle, og en personlig del, som bare en begrenset del av spillerne bør kjenne når spillet starter. Utover dette gjør aktøren sine egne forberedelser. Bruken av rollekort i laiv er inspirert av karakterarkene som brukes i bordrollespill.

Laiv er en internasjonal form som ble introdusert i Norden på 1980‐tallet, og det ble etablert i Norge som stil og spillsamfunn i løpet av 1990‐tallet. De fleste deltakerne er mellom 15 og 50 år.

Det er mer enn 100 000 personer over hele verden som driver med laiv. Spillene kan variere fra korte laiv med en håndfull deltakere til ukelange laiv med opp mot 4 000 deltakere, som ved årlige spill i Derby, England.

De fleste store laiv-arrangement foregår i en fantasy-/middelaldersetting. Det finnes også profesjonelle laiv-arrangement, som engelske Labyrinthe, der noen tar moderne kommunikasjonsteknologi i bruk. I Norge finnes det også profesjonelle laiv-arrangører (som Alibier og Rekkevidde), og en liten industri som produserer spesialeffekter, kostymer og rekvisitter.

Noen laiver blir arrangert i serie, med minst to påfølgende scenarier eller episoder, der hver episode avsluttes med et mini-klimaks som markerer en foreløpig slutt. Det arrangeres slike laiv-serier både i England og Skandinavia. Her møtes aktørene jevnlig, gjerne månedlig eller kvartalsvis, og fortsetter laiven der de avsluttet den sist. I tiden mellom arrangementene forbereder de nye aksjoner og aktiviteter.

Med inspirasjon fra USA og England, og med direkte inspirasjon fra bordrollespill, utviklet det seg frittstående laiv-miljøer i alle de nordiske landene i løpet av 1980-tallet. Tema ble ofte hentet fra fantasy. Laivene var inspirert av en ‘360-graders estetikk’, der alt i spillet ser ut som, lukter som, føles og oppfører seg som det gjør i virkeligheten, som når et måltid tilberedes. Et typisk scenario handlet om et møte mellom ulike fraksjoner i en fantasy-setting; kamper ble utkjempet med våpen laget av skumgummi, og det oppsto tidlig et ideal om å gjenskape en landsby eller et hoff, for å legge til rette for fysisk og troverdig spill.

Laiv i de nordiske landene har også fått en aksept som gjør det mulig å få offentlig støtte til arrangementene, og de omtales på linje med andre kulturelle hendelser i aviser og andre medier. Fra midten av 1990-tallet har det utviklet seg et felles nordisk miljø innen laiv. Siden 1997 er det arrangert en årlig nordisk konferanse, Knutepunkt, med engelsk som felles språk. Etter 2001 er det publisert over 30 bøker og manifester om laiv innen dette nettverket, og Knutepunkt inkluderer nå folk fra hele verden.

Et særegent trekk ved nordisk laiv er at man har spilt mer på andres evne til å improvisere enn på regler, selv om man bruker enkle regler for kamp og magi. Det å løse oppgaver, diplomatiske intriger, menneskelige hendelser (som ekteskap, begravelse, landsbyliv) og det å skape en menneskelig atmosfære er ofte mer fremtredende enn kamper og slag, som kan dominere laiv i andre land.

I Norge antas det å være rundt 1000 aktive laivere som deltar i minst en laiv årlig. Det har tradisjonelt vært en liten overvekt av gutter og menn som aktører, men mange jenter og kvinner deltar også, og av dem har mange bakgrunn fra amatørteater.

Laiv er lite brukt i læringssammenheng i norsk skole, men det finnes noen eksempler på bruk. Human-Etisk Forbund (HEF) har tidligere brukt rollespill som en del av sine konfirmasjonskurs, for eksempel «På flukt» (arrangert av Røde Kors) og «Camp refugee» (arrangert av en leverandør med samme navn). Fremdeles bruker HEF noen steder rollespill, for eksempel «For Nasjonen» (arrangert av leverandøren Rekkevidde), der konfirmantene spiller innbyggere i et totalitært diktatur.

I utdanningssammenheng er begrepet EduLarp brukt på engelsk, eller Educational Live Action Role Play. Det finnes ennå ikke noen tilsvarende etablert tradisjon på norsk, men et tilsvarende begrep kan være Pedagogisk Laiv eller PedLaiv.

Laiv tar ofte opp motiv og handlinger fra kjente fortellinger, og henter dessuten inspirasjon fra populærkulturen, som Star Wars, Harry Potter og Game of Thrones, og spesielt J. R.R. Tolkiens bokverk Ringenes herre. I norsk sammenheng gjør man også bruk av fortellinger om underjordiske (tusser, troll, huldre), og folk med magiske evner, enten knyttet direkte til Ringenes Herre eller som egne fortellinger.

Cosplay (av engelsk costume play) er en spesiell kombinasjon av utkledning og rolle. Her er poenget å kopiere en karakter eller figur i tegneserie, film, tv-serier, dataspill eller litteratur med sminke og kostyme. Kostymene er ofte forseggjorte, og aktiviteten cosplay går ut på å være utkledd i kostymet sammen med andre.

Det finnes en rekke aktiviteter som ligner og er beslektet med laiv, der deltakerne simulerer hendelser. Det gjelder blant annet Model United Nations, der skoleelever etterligner årlige debatter i FN. Simulering og rollespill brukes også som trening innen forsvar, medisin og sykepleie, for å øve opp ferdigheter i spesielle situasjoner. De har element som kan ligne laiv, først og fremst det fysiske ved aktiviteten, men slike simulerte hendelser har i begrenset grad en kvalitet som spill.

Viking- og middelalderfestivaler er utbredt mange steder i Norden, og kan supplere laiv ved å legge til rette for gjenskaping av miljøer, utstyr og kostymer. Det arrangeres middelalderfestivaler og festivaler fra andre historiske epoker i mange land, ofte kalt Renaissance Faires eller ren faires. I Tortosa i Spania arrangeres en årlig renessansefestival der hele byen omdannes til en by i det 16. århundre i løpet av de fire dagene festivalen varer.

Scenariovarianter innen paintball har likhetstrekk med laiv, der man etterligner en spesiell historisk hendelse, en gisselsituasjon eller krig. Slike spill finnes både som små, lokale arrangementer og som store begivenheter med flere tusen deltakere med handling som søker å kopiere hendelser som D-dagen og slaget ved Stalingrad.

Den historiske bakgrunnen for laiv er mangfoldig, og den varierer fra land til land. Den umiddelbare og tydeligste inspirasjonen etter 1980 er bordrollespill, der laiv er en fysisk måte å gjennomføre spillet på.

Fysiske iscenesettelser av bord- og brettspill går likevel lenger tilbake. De tidligst daterte går tilbake til år 735 evt., da sjakk ble spilt fysisk med levende aktører. En annen tidlig form for levende rollespill er såkalte karusellspill, som ofte ble utført ved europeiske hoff på 1500- og 1600-tallet i forbindelse med kroninger og andre seremonier. Her ble tidligere berømte slag eller mytologiske hendelser rekonstruert fysisk, og denne type historisk rekonstruksjon har også vært en inspirasjon for laiv i mange land. Historiske rekonstruksjoner er fortsatt en populær aktivitet, som kan sammenlignes med «tidsreiser» brukt i museumsformidling, og som i noen grad kan kombineres med laiv.

I tillegg til bordrollespill og historiske rekonstruksjoner har laiv vært inspirert av barns fantasilek og rollelek, pedagogiske spill, krigsleker og amatørteater, i noen land også krigsspill og speiderbevegelsen. Det performative ved laiv kan også knyttes til improvisasjonsteater, og historisk til commedia dell’arte.

I løpet av 1980-tallet utviklet laiv seg som egen spillform fra bordrollespill mer eller mindre samtidig i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen og Australia. De første dokumenterte forsøkene i 1979 var basert på rollespillet Dungeons & Dragons.

Mens de europeiske hentet inspirasjon fra sjangeren fantasy, de nord-amerikanske fra science fiction, og de sovjetiske fra pedagogisk lek og spill, var de australske inspirert av friere spillformer. Etter hvert ble det utviklet laiv til bruk i undervisning også i vestlige land (Edu-LARP), innen lederutdanning, organisasjonsutvikling og til bruk for utvikling av spillteknologi. Selv om pedagogisk laiv fikk sterkere ideologisk og militært preg i Sovjet etter 1930, utvikla laiv seg også der som subkultur, og med nærmere kontakt med nordisk laiv etter oppløsningen av Sovjetunionen.

• rollespel
• improvisasjonsteater
• dramapedagogikk
• brettspill
• cosplay

• Thorup, Line, Sander, Mikkel og Gade, Morten: When Larps Grow Up. Knudepunkt
• Petter Bøckman & Ragnhild Hutchison (red.). Dissecting larp: collected papers for Knutepunkt – 2005: the 9th annual Nordic conference on larp.
• Kinch, Kjartan og Ejsing, Jesper (2000). Live RolleSpil – En håndbog. Carlsen.
• McDiarmid, Ron (2011). Analyzing Player Motifs to Inform LARP Design. I Eager, Amber. Branches of Play. The 2011 Wyrd Con Academic Companion. Scribus Open Source Desktop Publishing.
• Simkins, David (2015). The Arts of Larp. Design, Literacy, learning and Community in Live-Action Role Play. MacFarland & Company, Inc. Publishers
• Zagal, José and Deterding, Sebastian (red). (2018). Role-Playing Games Studies. A transmedia approach. Routledge.