Jordkolloidene har for det meste negativ elektrisk ladning. Sammen med hydrogenioner, H+, er de svake syrer som gjør jordvæsken sur. Sammen med metallkationer kan de betraktes som salter, og det er kalsiumioner, Ca++, som har størst betydning i denne sammenheng. Det meste av jorden i Norge er sur. Dyrket jord har pH mellom 5 og 7, udyrket jord ofte mellom 4 og 5. Generelt gir kalking avlingsøkning hvis pH er under 5,5. Er pH over 6,5, gir kalking ofte nedgang i både kvantitet og kvalitet, fordi en rekke næringsstoffer blir mindre tilgjengelige for plantene. Ved pH mellom 5,5 og 6,5 gir en enkel bestemmelse av surhetsgrad (pH-måling) ikke noe sikkert uttrykk for kalkbehovet, fordi ulike jordarter har ulik evne til å motstå endret surhetsgrad (bufferevne).

Dersom jorden er sterkt sur, bindes fosfor til jern og aluminium. I sterkt sur jord kan konsentrasjonen av aluminium- og manganioner bli så stor at giftvirkning kan spores. Mineralfattig jord (torvjord) har så lite totalinnhold av jern, aluminium og mangan at ovennevnte har mindre betydning, og tåler lavere pH enn mineraljord.

Biologisk virker kalking bl.a. ved å stimulere de bakterier som omsetter organisk materiale slik at organisk bundet plantenæring blir frigjort hurtigere. På næringsfattig torvjord kan virkningen midlertidig bli den motsatte. Oppformeringen av mikroorganismer kan bli så sterk de første årene etter kalking at disse legger beslag på mer enn den frigjorte næringen. Ekstra gjødsling blir da nødvendig. Også sykdomsfremkallende mikroorganismer påvirkes. F.eks. hemmes klumprot på de korsblomstrede vekstene, mens flatskurv på potet fremmes. Fysisk virker kalking ved at jordkolloidene felles (koagulerer) når kalsiumionene tar hydrogenionenes plass. Jorden blir skjør og lettere å stelle. Blant kornartene er toradsbygg kravfull med hensyn til pH, på linje med f.eks. hageerter. Hvete, seksradsbygg, raps, kålrot, nepe og kløverartene er middels kravfulle, mens havre, potet og rug er lite kravfulle. Grønnsakene og prydvekstene stiller svært forskjellige krav. Frukttrær og bærbusker er middels kravfulle. Også blant ugressartene er variasjonene store. Men ugressfloraens sammensetning gir et svakt grunnlag for bedømmelse av kalkingsbehov.

Vanlige kalkingsmidler er kalksteinsmel og skjellsand som inneholder kalsiumkarbonat (CaCO3), og brent kalk (kalsiumoksid, «kalk», CaO). Lesket kalk (kalsiumhydroksid, Ca(OH)2) brukes også, samt «avfallskalk» fra forskjellige industrier. Mergel, kalkrik leire, er mye brukt i andre land. De tilsvarende forbindelser av magnesium (Mg) har stort sett samme virkning, men er langt dyrere. Ved magnesiummangel bør dolomitt foretrekkes (magnesium-kalsiumkarbonat, MgCa(CO3)2). Underskudd på kalsium som næringsstoff er sjelden i vanlig jordbruksdrift, skjønt en avling kan inneholde mer kalsium enn f.eks. fosfor eller magnesium. I grønnsakkulturer er derimot kalsiummangel velkjent, især ved bruk av spesielle dyrkingsmedier som veksttorv, men også ved vanlig frilandsdyrking. Jorden må kalkes på nytt med 5–12 års mellomrom. Forskjellig grad av utvasking gir et større kalkingsbehov ved stor nedbør og på sandjord enn ved liten nedbør og på mold- og leirjord. De typer Fullgjødsel o.l. som er i produksjon har en markert forsurende virkning og medfører økt kalkbehov. Sur nedbør bidrar i samme retning.

Kalk kan spres med flere av de vanlige typer kunstgjødselspredere. Men mange kalkleverandører har spesialbiler med spreder og leverer kalken spredd på jordet. For å redusere støvplagen bør det brukes spesialspreder (ikke sentrifugalspreder), eller kalken bør være granulert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.