IQ-test, prøving, undersøkelse av et individs intelligens. En intelligenstest består av en standardisert serie av spørsmål og oppgaver, som ofte må løses innen en viss tidsfrist. Løsning av en testoppgave bør ikke forutsette kunnskaper utover det som de fleste i et bestemt samfunn kan tilegne seg. Testen må være utprøvd på et stort antall individer, mest mulig representativ for den befolkningsgruppe prøvene skal brukes på (standardisering). Intelligensprøver må være stabile slik at de gir samme resultat ved forskjellige målinger (reliabilitet). Det bør være undersøkt om prøvene virkelig måler det de sier seg å måle (validitet). Se også evnemåling.

Intelligenstester kan inndeles på mange måter. Noen kan anvendes på bare én person om gangen, individualprøver, mens andre kan administreres til flere personer på én gang, gruppeprøver. Noen intelligenstester er verbale (det vil si forutsetter muntlig eller skriftlig språk). Andre intelligenstester, såkalte utføringsprøver, performance tests, forutsetter ikke verbale ferdigheter, men består for eksempel av klosser som skal legges i mønstre, puslespill, bilder som ordnes slik at en meningsfull historie fremstår og lignende.

De første moderne intelligenstester ble laget av franskmennene Binet og Simon i 1905. Det var individualprøver, først og fremst beregnet på skolebarn. Prøvene var laget som aldersskalaer med stigende vanskelighetsgrad. Resultatet ble uttrykt i intelligensalder, som var den alder barn gjennomsnittlig klarte de forskjellige oppgaver. Senere ble det vanlig å uttrykke resultatet i form av en intelligenskvotient. Binet-prøvene er senere blitt revidert flere ganger, og har også vært i bruk i Norge.

De mest brukte intelligenstester i dag er amerikaneren David Wechslers individualprøver for småbarn (WPPSI), for barn i skolealder (WISC) og for voksne (WAIS). Disse testene er også standardisert for bruk i Norge.

Resultatet av en intelligenstest kan uttrykkes på forskjellige måter, men det mest brukte intelligensmål er IQ, intelligenskvotienten. IQ gir imidlertid et udifferensiert mål, og samme IQ kan dekke over meget forskjellige «evneprofiler». Ved bruk av moderne tester, som WISC og WAIS, fremkommer både en total IQ og opplysninger om resultatene på ulike delprøver, noe som muliggjør en analyse av de svake og sterke sider ved evneutstyret.

Intelligensmålinger brukes ved en rekke institusjoner, som for eksempel pedagogisk-psykologiske rådgivningskontorer, for å finne frem til årsakene bak ulike former for lærevansker. I forbindelse med rådgivning angående utdannelses-og yrkesplaner kan intelligensmåling være et viktig hjelpemiddel. Innenfor rettspleien inngår intelligensmåling ofte i den såkalte judisielle observasjon. I klinisk nevropsykologi er også intelligensmåling et nyttig hjelpemiddel, hvor den inngår i klarleggingen eller diagnostikken ved hjerneskader og ulike atferdsproblemer hos barn og voksne.

Gruppeprøver brukes ved de militære sesjoner og ved uttak til en rekke former for kurs innen forsvaret. Intelligensmåling foretatt på barn i førskolealder gir en liten pekepinn om det fremtidige intelligensnivå, men sannsynligheten for en riktig forutsigelse øker med barnas alder. Ved intelligensmåling er det imidlertid mulig å konstatere allerede i førskolealder om utviklingen avviker sterkt fra det normale utviklingsforløp. En høy IQ er videre en god indikasjon på skole- og studiedyktighet, selv om personlighetsmessige og en rekke andre faktorer spiller en vesentlig rolle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.