gullskilpadde

Hunnens ryggskjold blir 10 til 25 centimeter langt, og hun kan veie inntil 500 gram. Tilsvarende for hannen er 7 til 15 centimeter og 300 gram. Ryggskjoldet er ovalt og ganske flatt, med glatt overflate uten noen kjøl. Av farge er skjoldet olivenbrunt eller svart med gule eller røde kanter på hornplatene. Bukskjoldet er gulaktig, ofte utstyrt med en svart flekk. På hodet har den gule striper bakover fra under øyet og på hakepartiet, samt en gul flekk bak hvert øye. Bein og hale har gule, røde eller oransje striper. Tærne har svømmehud.

Hannen har lange klør på forbeina og lengre, tykkere hale enn hunnen, som på sin side har et noe høyere, mer hvelvet ryggskjold.

Gullskilpadden regnes som Nord-Amerikas mest tallrike skilpaddeart, med bestandstettheter på mellom 10 og 840 individer per hektar. Den forekommer lenger nord på kontinentet enn andre skilpadder, med nordgrense i Nova Scotia og British Columbia. Derfra strekker utbredelsen seg sørover gjennom det meste av USA med unntak av sørvestlige deler der den kun forekommer spredt. Dessuten er det kjent en forekomst nær Galeana, i det nordlige Mexico.

Det er beskrevet fire underarter, som blant annet skiller seg på formen av ryggskjoldet. Rømte eller utsatte hobbydyr har etablert bestander i Tyskland, Spania, Indonesia og Filippinene.

Arten foretrekker grunne vannforekomster, gjerne mindre enn to meter dype. Den kan finnes i dammer og innsjøer, sakteflytende bekker og våtmarker. Den foretrekker bløtbunn, rikelig med plantevekst i vannet og mange gode steder å sole seg på langs bredden. På land kan den tilbakelegge lange distanser. Rekorden skal være en hann som forflyttet seg 26 kilometer. Langs kysten av Atlanterhavet kan den også forekomme i brakkvann.

Gullskilpadden regnes ikke som truet av utryddelse, men noen bestander har vist en markert tilbakegang. Dette gjelder særlig nordvestlige stater i USA ved Stillehavskysten. Drenering av våtmarker er en viktig trussel mot arten. Mange blir drept av kjøretøy på sine vandringer. Innførte arter kan fungere som både konkurrenter og predatorer for gullskilpaddene. I tillegg blir den fanget i stor utstrekning for hobbydyrmarkedet. Den ble i 1990-årene regnet som den nest mest populære skilpadden på det amerikanske hobbydyrmarkdet etter rødøreterrapinen.

Den er ikke tillatt som hobbydyr i Norge. Selv om voksne kunne overleve den nordiske vinteren, er det lite sannsynlig at eggene kan utvikle seg normalt i nordisk klima.

Om natten oppholder den seg rolig på bunnen av dammen, men ved soloppgang kommer den på land for å sole seg, på stokker og steiner i vannkanten. Inntil 50 individer har blitt observert på samme stokk. For å starte aktivitet, må kroppen varmes opp til 17 til 23 grader Celsius.

Lengst nord i utbredelsesområdet hibernerer den fra oktober til mars, mens den i sør kan være aktiv gjennom hele vinteren. Under vinterhvilen synker kroppstemperaturen til typisk omkring 6 grader Celsius. Hiberneringen kan foregå enten i vann eller på land. Hvis den hibernerer i vann, graver den seg ned i mudderbunnen. Der benytter den seg kun av ånding gjennom huden, og den kan overleve med svært lite tilgang på oksygen. Den har fysiologiske tilpasninger som gjør at den tåler høye konsentrasjoner av melkesyre/laktat i vevet. Arten kan også tåle lange perioder med sterk kulde med underkjølt blod.

Gullskilpadden er altetende, og både plantekost og dyrekost inngår i dietten. Den spiser også åtsler. Unge dyr er mer utpregete rovdyr, mens eldre eksemplarer går over til mer vegetabilsk næring.

Normal paringstid er fra mars til midten av juni, men den kan også pare seg om høsten, ved temperaturer fra 10 til 25 grader Celsius. Hunnen kan lagre nok spermier til å befrukte tre kull, og hun kan lagre levedyktige spermier i tre år. Kurtise og paring foregår i vann. Eggleggingen begynner i slutten av mai og varer til midten av juli, med størst innsats i juni og begynnelsen av juli.

Hunnen graver reirgrop som regel mindre enn 200 meter fra vannkanten, men inntil 600 meters avstand er registrert. Med bakbeina graver hun en flaskeformet grop, gjerne i åpen, sørvendt sandjord. Reirgropa er fem til elleve centimeter dyp. Graving og egglegging skjer oftest tidlig på kvelden, og hele prosessen tar omtrent fire timer. Noen ganger kan hun overnatte på land etter egglegging.

Kullet består av 2 til 20 egg, et antall som varierer mellom underartene. Samme hunn kan legge to til tre, i sjeldne tilfeller fem, kull i hver sesong. Ikke alle hunnene legger egg årlig. Eggene er hvitaktige med glatt overflate. Lengden er 29 til 35 millimeter og bredden 17 til 22 millimeter. Vekten er cirka syv gram. Ungene klekkes i august eller september etter at eggene har utviklet seg i 72 til 80 dager.

Temperaturen i midtre tredel av eggenes utviklingstid avgjør ungenes kjønn. Temperaturer mellom 23 og 27 grader Celsius gir hanner, mens både høyere og lavere temperaturer gir overvekt av hunner. De nyklekte ungene har rundere skjold enn de voksne og et forholdsvis stort hode.

Overvintring i reiret er vanlig for unger som klekker sent på høsten. Kjønnsmoden alder er som oftest to til fire år, i sjeldne tilfeller inntil ni år for hanner og seks til ti år, i enkelte tilfeller hele 16 år for hunner. Maksimal levealder er oppgitt til minst 55 år.

• skilpadder
• sumpskilpadder