Hibernering, vinterdvale, en tilstand med nedsatt aktivitet hos enkelte likevarme (homoioterme, varmblodede) dyr, forårsaket av indre fysiologiske forandringer som svar på spesielle ytre forhold.

Likevarme dyr opprettholder en konstant, høy kroppstemperatur (ca. 37–40 °C) ved å regulere varmetap og varmeproduksjon i kroppen. Om vinteren er omgivelsestemperaturen så lav at de fleste små likevarme dyr produserer mer varme ved forbrenning enn om sommeren, samtidig som de utnytter sin hår- eller fjærisolasjon mest mulig. Dette fordrer større fødeinntak, hvilket kan by på vanskeligheter. En del fugler unngår disse vanskelighetene ved å trekke til varmere land, mens en del smågnagere tilbringer mye av vinteren i velisolerte ganger under snøen. Endelig er det noen dyr som i stedet for å kjempe for å opprettholde sin vanlige høye kroppstemperatur, nedsetter kroppstemperaturen til like over 0 °C og derved sparer ekstra «fyringsutgifter». Denne lave kroppstemperaturen medfører at alle kroppsaktiviteter nedsettes, slik at dyret er i en tilstand som vi kaller hibernering. Hibernering ansees således å være en fysiologisk tilpasning til kulde.

Hibernering kan rent fysiologisk deles i flere faser: forberedende periode, innsovning, selve hiberneringen og oppvåkningen.

I den forberedende perioden legger dyrene på seg fett som er mer umettet og har lavere smeltepunkt enn dyrets fett vanligvis har. Det betegnes brunt fett eller hiberneringskjertelen. Dyr som hibernerer om vinteren, vil om høsten også forandre sine indresekretoriske forhold. Dersom de utsettes for kulde etter at de er ferdige med den forberedende perioden, reagerer de ikke slik som andre likevarme dyr, med produksjon av hormoner som stimulerer til økt forbrenning, men ved å gå inn i hibernering.

Innsovningen er noe forskjellig fra art til art. Ofte senkes temperaturen trinnvis ved at forbrenningen reduseres. Hjerte- og åndedrettsfrekvensen nedsettes, og nervesystemets aktivitet avtar.

Under selve hiberneringen virker dyret nærmest dødt. I kuldeperioder ligger dyrets kroppstemperatur bare litt høyere enn 0 °C. Hjertet arbeider uregelmessig idet impulsledningen mellom forkammer og hjertekammer er blokkert. Åndedrettet er likeledes meget uregelmessig.

Under hiberneringen reagerer dyret dårlig på ytre påvirkninger, men sterk lyd eller mekanisk vibrasjon kan vekke det. Blodets koagulasjonstid er nedsatt, noe som forhindrer blodpropp i det langsomt sirkulerende blodet. Blodets sammensetning er ellers ikke mye forandret. Dersom temperaturen omkring et hibernerende dyr synker under 0 °C, fører dette hos enkelte arter til at de våkner, hos andre til at de fryser i hjel (ofte hos flaggermus), mens atter andre øker sin varmeproduksjon tilstrekkelig til at de holder sin kroppstemperatur like over 0 °C. Hos de sistnevnte synes det altså som om kroppens temperaturregulering er innstilt (termostatert) på en lav temperatur under hiberneringen.

En del dyr våkner periodevis under hiberneringen for å spise eller drikke. Hos amerikanske jordekorn forbrukes det like mye næring ved én oppvåkning som ved 10 døgns hibernering.

Nervesystemets aktivitet reduseres når temperaturen synker. Ved kroppstemperatur under 5 °C kan man ikke registrere hjernebølger hos noen hibernator. Mens nervene hos vanlige likevarme dyr mister sin evne til å lede impulser ved 15–20 °C, vil nervene hos hibernerende dyr kunne lede ned imot 0 °C.

Oppvåkningen er hurtig og begynner normalt når omgivelsestemperaturen stiger om våren, men kan også forårsakes ved lyd eller annen form for forstyrrelse. Da hever dyret sin kroppstemperatur i løpet av ½–3 timer fra hiberneringstemperaturen og opp til det normale 37–40 °C. Karakteristisk er det at forbrenningen øker samtidig som åndedrettet og hjerteaktiviteten øker og blir regelmessig. Først øker temperaturen i hjernen og brystregionen, dernest i bakkroppen.

Hiberneringens fysiologi har betydelig medisinsk interesse, både i forbindelse med frostskader av forskjellig art og i forbindelse med nedkjøling av pasienter under kirurgiske inngrep.

Av hibernerende dyr her hjemme har vi pinnsvin, flaggermus og bjørkemus, som hver på sin måte er nokså spesielle. Pinnsvinet lever av vekselvarme dyr, og kroppen er delvis dekket av pigger som ikke har særlig god isolasjonsevne. Om høsten finner det seg et lunt sted hvor det bygger et slags reir. Der hibernerer det vinteren igjennom. Bjørkemusa tilhører en familie (hoppemus) som i andre land har flere hibernerende representanter. Flaggermusene lever utelukkende av flygende insekter, som det er svært lite av om vinteren. Dessuten har de et ytterst tynt hårlag, er meget små og har spesielt stor kroppsoverflate på grunn av vingene. De er derfor særlig utsatt for varmetap. Om høsten søker flaggermusene inn i lune huler i fjellet, på loft el.l., og der henger de, oftest etter bakbena, hele vinteren. Flaggermusene hibernerer dessuten også ofte om dagen i den varme årstiden (de er nattdyr).

Bjørnen hibernerer ikke; den sover store deler av vinteren, men opprettholder hele tiden en normal kroppstemperatur (vintersøvn). I andre land finnes det en rekke andre dyr, særlig gnagere, som hibernerer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.