gray goo

Tankeeksperimentet går ut på at en tenker seg at det blir funnet opp en nanorobot, det vil si en maskin så liten at den er på størrelse med en bakterie, kanskje til og med enda mindre. I dette tankeeksperimentet kan roboten hente inn de materialene den trenger fra omgivelsene for å lage en kopi av seg selv. Nanoroboten er i utgangspunktet kontrollert av mennesker, men i dette tenkte scenariet mister menneskene kontrollen.

Robotene kopierer seg selv og blir flere og flere, samtidig som de «sluker» omgivelsene. Det vil si at de for eksempel tar inn grunnstoffet karbon, som finnes i de fleste organiske forbindelser, og dermed ødelegger biosfæren og alt annet som er bygget opp av karbon. Ettersom antallet roboter dobles for hver gang robotene kopieres, vil antallet øke eksponentielt – det vil altså øke raskere og raskere. Etter kort tid vil det kun eksistere nanoroboter. Til sammen utgjør de en stor klump med grå «gugge», derav navnet Gray Goo.

Tankeeksperimentet ble først publisert av Kim Eric Drexler i boken Engines of Creation; The coming era of nanotechnology i 1986. Drexler presenterer først sine tanker om nanoroboter, som han mener vil kunne produsere hva som helst innen kjemien og fysikkens lover. Han følger så opp med «Gray Goo»-scenariet. Hensikten med tankeeksperimentet er å sette lys på hvor viktig det er å vurdere konsekvenser når ny forskning gjøres og nye produkter lages.

I tiden rundt og etter publiseringen fikk «Gray Goo»-scenariet en del oppmerksomhet innenfor forskning, men det fikk enda større oppmerksomhet innenfor popkultur og skjønnlitteratur, spesielt innen science fiction. Det finnes mange eksempler og varianter der forfattere bruker deler av, eller hele konseptet. Noen eksempler er filmen The Terminator (1984), boken Prey (2002, Michael Crichton) og i dataspillene Grey Goo (2015), Tasty Planet (2006) og World of Goo (2008).

De fleste forskere i dag er enige om at scenariet ikke kommer til å skje. Først og fremst er grunnen at en så ekstremt avansert robot er vanskelig å se for seg med dagens teknologi.

Hvis man en dag likevel ønsker, og klarer, å lage en slik nanorobot, er det flere ting nevnt i Eric Drexlers bok som en tenker kan sikre at menneskene beholder kontrollen. En tenkt måte å begrense antallet roboter på, er at maskinen lages slik at den kun kan kopiere seg selv et gitt antall generasjoner. Det vil si at robotene kopierer seg selv frem til ønsket antall er nådd, for så å stoppe. En annen idé for å begrense antallet er å sikre at robotene trenger et kunstig fremstilt stoff, som ikke finnes i biosfæren, for å kunne kopiere seg selv. Dette stoffet må da tilsettes prosessen av mennesker, og mengden av dette stoffet bestemmer antall nye kopier av roboten.

• nanoteknologi
• nanovitenskap