Felestille (se også skordatur) er et begrep som brukes i folkemusikken om den måten felestrengene er stemt på. Bruken av ulike felestiller (felestemminger) er vanligst på hardingfele, men finnes også på vanlig fele. Felestiller er trolig en impuls fra kunstmusikken, hvor man allerede på 1500-tallet begynte å stemme ulike knipse- og strykeinstrumenter på forskjellige måter for å skape ulike klangfarger. Innen folkemusikken er bruken av ulike felestiller dokumentert i en rekke land og tradisjoner, men har etter hvert blitt mindre vanlig. I Norge er slåttespill på forskjellige felestiller fortsatt en viktig del av folkemusikktradisjonen.
felestille
Skordatur og akkordatur
Skordatur betyr egentlig feilstemming eller omstemming, i motsetning til akkordatur, som betyr (vanlig) stemming. Utgangspunktet er den normale fiolinstemmingen, hvor strengene er stemt i kvinter (g-d1-a1-e2), og alle andre stemmemåter ble derfor regnet som skordatur. I norsk folkemusikk regnes imidlertid også den vanlige kvintstemmingen som et eget felestille, fordi det finnes andre stemmemåter som er mer vanlig. Dette gjelder spesielt på hardingfele.
Slåttemusikken
Slåtterepertoaret er gjerne inndelt i grupper etter hvilket felestille slåtten spilles på. Det er dokumentert rundt 25 ulike felestiller på hardingfele og opptil 15 felestiller brukt på vanlig fele. En stor andel av slåttene går på et relativt lite antall felestiller, mens de fleste felestillene kun blir benyttet på et fåtall slåtter. Når man stiller om spillestrengene på hardingfela, må understrengene samtidig stemmes slik at de svinger både sammen med de tonene som framkommer i melodiføringen og med løsstrengene når disse benyttes til å ledsage melodien (bordunspill). Understrengene, som kan variere i antall, stemmes alltid i en hel eller forkortet pentaton skala uten halvtonetrinn.
De vanligste felestillene
De fleste felestillene har egne navn, men disse navnene kan skifte fra distrikt til distrikt. Både på vanlig fele og spesielt på hardingfele har oppstemt bass (a–d1–a1–e2) tradisjonelt vært det vanligste felestillet og representerer alene mer enn halvparten av slåttene. Sentrale tonearter her er D-dur og A-dur. Til slåtter i A-dur benyttes også felestillet oppstilt ters (helgråing) (a–e1–a1–e2). Det samme gjelder trollstemt/trollstilt (grålysningsstille, huldrestille, solungstille) (a–e1–a1–c#2). Slåtter som går på disse to felestillene er gjerne noe lysere i karakteren, og de kan ofte ha innslag av knipsing på strengene (pizzicato). I Rørosdistriktet går flere av polsene på oppstilt ters under navnet mårråsleker.
I områder hvor det finnes tradisjon for å spille slåtter i F-dur, brukes gjerne felestillet gorrlaus (gorrlaus bas, tjorhælstille) (f–d1–a1–e2). Dette gjelder hovedsakelig i Gudbrandsdalen og Setesdal. Et felestille som finnes i flere distrikter, og som gjerne brukes til slåtter i G-dur og til dels også D-dur, er spakrostille (ljosblått, det grøne stillet) (g–d1–a1–d2). Hvis slåttene går i G-dur, C-dur eller D-moll, benyttes likevel som regel vanlig fiolinstemming (nedstilt bas). Dette felestillet blir i dag brukt av flere spelemenn også på slåtter i D-dur for å slippe å stemme om fela.
Felestiller i andre land
Omstemming av fela er også kjent fra svensk folkemusikk, men her dreier det seg kun om et svært begrenset antall felestiller. I tillegg kjenner vi til bruk av ulike skordatur fra den tradisjonelle felemusikken blant annet i Irland, Skottland, Shetland, Frankrike, USA og (a–d1–a1–e2), (a–e1–a1–e2), (a–e1–a1–c#2) og (g–d1–a1–d2).
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): "Felestiller", i Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk, side 197—199. (2. utg. 1997). Universitetsforlaget, Oslo.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.