Billighetserstatning, hel eller delvis godtgjørelse for tap eller skade som ytes i tilfeller hvor det ikke består noen rettslig plikt til å svare erstatning. Uttrykket brukes oftest om slik erstatning som betales av staten. En slik billighetserstatning kan søkes av enkeltpersoner, organisasjoner, firmaer m.m., og den dekker både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Slike søknader sendes Statens sivilrettsforvaltning (tidligere Justissekretariatene) og vurderes av et billighetserstatningsutvalg på tre medlemmer oppnevnt av Stortinget. Utvalget har fullmakt til å tilkjenne erstatninger på opptil 250 000 kroner; for HIV-ofre er grensen 500 000 kroner. Søknader der utvalget anbefaler å innvilge erstatning som er høyere enn disse beløpene, fremmes for Stortinget til avgjørelse. Det samme gjelder søknader som etter utvalgets vurdering reiser spørsmål av særlig politisk art.

I mellomfolkelige forhold betales ikke sjelden erstatning under navn av billighetserstatning, f.eks. til fremmede statsborgere som har vært utsatt for rettsfornektelse eller annen folkerettsstridig atferd. Formålet er her gjerne å unngå at rettsspørsmålet blir gjenstand for internasjonal voldgift eller dom, ofte også å vise imøtekommenhet av hensyn til det vennskapelige forhold til den skadelidendes hjemlandsstat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. april 2012 skrev Uregistrert bruker

Artikkelen bør oppdateres. Søknader om billighetserstatninger sendes ikke departementet, men Statens Sivilrettsforvaltning. Øvre grense er hevet til 250 000.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.