Bilansvarsloven, lov av 3. feb. 1961 som gir regler for erstatningsrettslig bilansvar. Det er gjort enkelte unntak fra loven, bl.a. når skaden voldes mens motorvognen er forsvarlig bortsatt utenfor gate, vei eller annet sted der allmennheten kan ferdes.

I lovens kap. 2 er det gitt regler om erstatning som skal dekkes av en tvungen trafikkforsikring til fordel for skadelidte. Når en motorvogn gjør skade, har således skadelidte krav på erstatning fra det forsikringsselskap hvor vognen er forsikret, selv om ingen er skyld i skaden. Det er dog gjort enkelte unntak fra denne erstatningsplikt. Det kan ikke kreves erstatning for skade på motorvognen selv og i alminnelighet ikke for skade på gods som føres med vognen, med mindre det dreier seg om klær o.l. og vanlig reisegods. Derimot er det ikke i loven gjort noen unntagelse for skade på føreren, passasjerer og medhjelpere i vognen. Erstatningen fastsettes etter vanlige erstatningsregler. Dersom skadelidte med vilje eller ved uaktsomhet har medvirket til skaden, kan retten sette ned erstatningen (lemping) eller la kravet falle helt bort, dog i alminnelighet ikke når skadelidte bare kan legges «lite til last».

Skade som en motorvogn volder ved sammenstøt med en annen motorvogn eller med skinnegangsvogn, går bare inn under trafikkforsikringen når skaden skyldes at eieren ikke har opptrådt forsvarlig, at det har vært mangler eller svikt ved vognen, eller at den ble kjørt i strid med trafikkreglene. For skade på gods ved et enkelt skadetilfelle kan erstatningen være opptil 10 millioner kroner.

Regler om personlig ansvar og om forsikringsselskapets tilbakesøkningsrett (regress) er gitt i lovens kap. 3. Selv om motorvognen er forsikret, har eier m.m. personlig ansvar etter de vanlige erstatningsregler for skader som går inn under loven. Dette personlige ansvar vil bl.a. kunne bli aktuelt når skaden overstiger de maksimalbeløp som i loven er fastsatt for trafikkforsikringen for skade på gods. Når et forsikringsselskap har utbetalt erstatning for en forsikret motorvogn, har selskapet i visse tilfeller rett til å kreve beløpet tilbake hos eieren m.m., således bl.a. når vedkommende har voldt skaden med vilje eller ved grov uaktsomhet. Vil et slikt ansvar virke urimelig og skaden ikke er voldt med vilje, kan retten sette ned kravet eller la det falle helt bort. Forsikringsselskapet kan ikke fraskrive seg denne tilbakesøkningsretten.

De godkjente forsikringsselskaper plikter i alminnelighet i fellesskap å dekke skade som voldes av en uforsikret motorvogn. Når selskapene har utbetalt erstatning i slike tilfeller, har de rett til å få sine utlegg tilbake hos den som har unnlatt å oppfylle sin forsikringsplikt, uten hensyn til om vedkommende er ansvarlig for skaden etter vanlige erstatningsregler. Den samme rett har selskapene mot den som i skadeøyeblikket kjørte motorvognen, skjønt han visste eller måtte vite at vognen ikke var forsikret på lovlig måte. Men retten kan sette kravet ned når det fulle ansvar vil virke urimelig og vedkommendes forhold er unnskyldelig.

I lovens kap. 4 er bl.a. bestemt at motorvognens eier i alminnelighet har plikt til å holde vognen trafikkforsikret, dog slik at staten m.fl. er unntatt fra forsikringsplikten. Trafikkforsikring skal tegnes i en forsikringsinnretning som er godkjent av Kongen.

I lovens kap. 5 er det gitt regler om straff m.m. Det er bl.a. fastsatt bøtestraff for den som unnlater å tegne eller å holde gyldig trafikkforsikring, og for den som bruker motorvogn enda han vet eller bør vite at den ikke er forsikret etter loven.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.