Ullern kirke

Ullern kirke er den første på stedet i et nytt sogn som ble skilt ut fra Vestre Aker, der en stor utflytting fra Kristiania etter hvert skapte behov for mange menighetsdelinger. Sognet omfattet også Bygdøy, der et eldre kapell bare var egnet til bruk om sommeren. Tomt fant man på det tidligere landstedet Holgerslyst.

Det ble først planlagt en toskipet langkirke av Georg Andreas Bull, som skulle kunne utvides til treskipet når behovet oppsto. Da man likevel besluttet å bygge en treskipet kirke allerede fra begynnelsen av, ble planene etter hans anbefaling bearbeidet i 1899 av arkitekt Johan Storm Munch. Tegningene som allerede var godkjent i kommunestyret, gikk tapt ved en brann i bygningen der Munch hadde kontor. Akers nye kommunearkitekt, Harald Bødtker, overtok da oppdraget.

På dette tidspunktet hadde stiftsdireksjonen tatt opp spørsmålet om ikke kirken etter hevdvunnen skikk burde orienteres med koret mot øst. Det ble stor uenighet om spørsmålet fordi estetiske hensyn og tomteforholdene talte for en orientering nord-syd. Diskusjonene var tydeligvis fruktbare, for resultatet ble en korskirke med sentraltårn der alle korsarmer er tilnærmet like lange. Man fikk en kirke med koret mot øst, som med sin begrensete lengde er tilpasset tomten. Med sentraltårnet fikk man dessuten en kirke som ikke ga inntrykk av å stå med baksiden ut mot det store landskapsrommet i øst, slik en langkirke ville ha gjort. Fjernvirkningen fra mange hold i landskapet var en stor utfordring ved denne prektige kirketomten, og den ble til slutt godt ivaretatt.

Den hvitmalte kirken ligger høyt og fritt på en høyde i det grønne åslandskapet, og med sin karakteristiske form i romansk stil fremstår den som et landemerke i vid omkrets.

Valget av sentralkirke var slett ingen selvfølge på denne tiden som var langkirkenes era fremfor noen i norsk kirkearkitektur. Denne planformen hadde knapt vært benyttet siden Trefoldighetskirken i Oslo cirka 50 år tidligere. Man kan bli fristet til å mene at arkitektens mange år i fjerne utland har hatt betydning. Han var blant de forholdsvis få norske arkitektene som var utdannet i Wien, der han arbeidet i fire-fem år før han praktiserte i Brasil i seks år frem til 1896.

Sentralkirker og romansk stil var imidlertid utbredt i Tyskland på denne tiden. Også i København ble det før århundreskifte bygget noen sentralkirker, og romansk stil, helst i nasjonalromantisk dansk tapning, var meget utbredt der. De få stildetaljene i Ullern, som tannsnittfrisene langs gesimsene og de forhøyede gavlveggene som avslutter korsarmene, tyder imidlertid på en arv fra det sene 1800-tallets historisme i Tyskland. Det synes å prege også brystpanelet innvendig, mens tidens moderne former gjør seg gjeldende i galleribrystningene.

De murte hvelvene er slått direkte fra veggene uten gesimsmarkeringer, og de mange rundbuete åpningene som er skåret gjennom det tykke murverket uten kantprofiler eller vederlagsmarkeringer for bueslagene, er et djervt og nytt trekk som man ikke kjenner fra 1800-tallets internasjonale historisme. Her er det nok heller de enklere norske murkirkene fra middelalderen som har vært forbilder, uten rikt utstyr av kantprofiler og kapiteler og annet kostbart stenhuggerarbeid. I slik tradisjon passer også den enkle, pyramideformete tårnhetten inn. Det ser altså ut til at også Ullern kirke er et av denne tidens mange forsøk på å skape en nasjonal arkitektur.

Rett før byggingen ble det besluttet å redusere antall sitteplasser, så man kunne trekke galleriene i tverrskipene noe tilbake og dermed åpne sentralrommet og unngå den markerte langkirkevirkningen innvendig, som planene i utgangspunktet la opp til.

Et sjeldent innslag er den renlinjete baldakinen av italiensk marmor i bysantinsk stil, som kler interiørformene og gir en stabil ro til alterpartiet. I apsis bakenfor har Eilif Peterssen på en mesterlig måte evnet å tilpasse sin monumentale, malte fremstilling av himmelfarten til baldakinen, så disse to storslåtte og forskjellige utsmykningselementene virker sammen som en helhet. Maleriet ble utført i 1908–1909 og var blant de første store kirkeutsmykningene som skulle bli mer vanlige i de følgende årtier. Med sin storlinjete komposisjon når det ut med sitt budskap i langt større grad enn mange av de senere. Måleteknikken er al secco med forgyldte glorier i lysreflekterende relieffer. Peterssen hadde den fremragende dekorasjonsmaleren Domenico Erdmann som assistent, ikke minst til de malertekniske sider. Erdmann komponerte selv den ornamentale innramningen, brystpaneldekoren under bildet og dekoren på innsiden av alterbaldakinen.

Kirkens teglmurer var opprinnelig glattpusset også utvendig, men pussen er senere fjernet til fordel for en tynn slemming som tydelig viser teglsstensstrukturen. Kirken ble oppført med overlys i både kor og hovedskip, men dette er senere gjenbygget. Ved større utbedringsarbeider i 1939–1941 ble galleritrappehusene på hovedskipets sider utvidet. Da fikk også det opprinnelig eketresådrete treverket i galleribrystning, prekestol og benker nye farger. Kirken gir likevel med sin sterke arkitektur et godt inntrykk av hvordan den opprinnelig var. Kirken prydes for øvrig av rike gaver, utført av forskjellige fremstående kunstnere.

• kirke