For de fleste lovbrudd ble det fra landskapslovenes tid foreskrevet bøter, dels til fornærmede eller hans eller hennes slektninger, og dels til kirken eller kongen etter hvert som disse innførte stadig nye lovbestemmelser og tok mer og mer kontroll over og ansvar for rettshåndhevelsen. Hensikten med bøter var dels å gi offeret eller slektningene oppreising uten feider og hevndrap, og dels med tiden mer og mer også å skaffe inntekter til det kongelige og kirkelige maktapparatet. Men de lovbruddene som ble ansett for være de mest alvorlige, ubotamål, kunne ikke sones på denne måten.
Grove tyverier skulle etter landskapslovene straffes med døden, mindre tyverier kunne straffes med steining og spissrotgang, og utlegd om spissrotgangen ikke ble gjennomført. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 foreskrev dødsstraff bare ved gjentatte tyverier, og ellers bøter og mildere former for korporlig avstraffelse eller skamstraffer, eller en kombinasjon av slike straffer.
Drap kunne det bare bøtes for om drapsmannen lyste drapet på seg. Om drapet ble begått i dølgsmål (hemmelighet), ble det derimot betraktet som mord, som var ubotamål og ble straffet med utlegd. Det innebar at forbryteren ble satt utenfor rettssamfunnet, mistet lovens beskyttelse, fikk formuen konfiskert og kunne drepes straffritt av alle og enhver om han eller hun ikke klarte å rømme landet.
Andre ubotamål var blant annet en rekke ulike brudd på kristenrettsbestemmelsene, som homoseksualitet, trolldom, brudd på kirke- og helgedagsfreden, dernest falskmyntneri, andre falsknerier og en rekke såkalte nidingsverk, som i tillegg til mord eksempelvis omfattet hærferd mot eget land, landsforræderi, mordbrann, drap under grid (fritt leide), hevndrap etter avlivning av tyv og ondsinnet lemlestelse av en person. Til og med brudd på lovgiving om handel og håndverk kunne i noen tilfeller betraktes som ubotamål. I en kongelig forordning for Bergen fra 1280-årene heter det at den som handlet mot visse bestemmelser om ølbrygging og ølsalg der, skulle «dra stein» (en skamstraff) og være utleg (forvist) fra byen.
I Magnus Lagabøtes landslov ble det innført fengselsstraff for enkelte forbrytelser. Og fremfor alt ble flere og flere ubotamål utover i senmiddelalderen i rettspraksis omdefinert slik at det kunne bøtes for dem. Det ser blant annet ut til å gjelde nidingsdrap. Dessuten ble fredløshet som straff for ubotamål gradvis erstattet dels av dødsstraff, det vil si avliving iverksatt av kongemaktens representanter, og dels av landsforvisning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.